livet med angst

  • Skrevet 16.09.2014
  • Klokken 00:00

For det frste m jeg poengtere det at dette er ett innlegg ment for mine bekjente. Jeg vil at mine venner og bekjente skal vite hvorfor jeg ikke svarer dem, hvorfor jeg ikke gr p skolen, hvordan jeg har det og hva det egentlig er som "feiler meg".

For frste gang idag har jeg snakke pent ut med en preson om hvordan det er ha sosial angst. Jeg har aldri trt pne meg om angsten fordi jeg har alltid har hrt at grunnen til at jeg ikke klarer g p skole, g ut , g p butikken osv, er kun fordi jeg er lat og at jeg ikke gidder. Jeg har alltid blitt mtt med negativitet og flelsen av at ingen forstr. Nemlig, de forstr ikke. Ingen kan forst hvordan det er ha angst med mindre man har opplevd det selv. Det virker s hplst forklare til andre. Frste gang jeg skulle forklare at jeg trodde jeg hadde sosial angst ble jeg fortalt at det bare var tull og hvis det var noe jeg led av s var det vre hypokonder. Etter dette holdt jeg vel det meste om hvordan jeg hadde det for meg selv. Det hender at jeg har postet innlegg her p bloggen snn at folk skal f vite hvordan jeg har det, kun fordi det er for vanskelig for meg skrive det direkte til dem. For frste gang har jeg opplevd idag at noen har hatt litt forstlelse for hvordan jeg har det. Nr jeg ble ferdig med den samtalen merket jeg s utrolig fort at kroppen min fltes mye lettere. N vet hun hvorfor jeg gjr som jeg gjr, hvorfor jeg er som jeg er og hvor vanskelig det faktisk er for meg. Jeg skulle egentlig det sto et stempel i pannen min som sa: sosial angst. Snn at alle visste om det og skjnte hvorfor jeg er som jeg er. Og det er det jeg vil f frem dette innlegget. Snn at det ikke blir noen missforstelser.

Frst og fremst kan jeg fortelle dere rett ut hva jeg sliter med. Jeg har ftt diagnosen sosial fobi og depressiv lidelse. Jeg har slitt med angsten over flere r. Den begynte smtt i 6-7 klasse og har bygget seg opp. Den bygget seg drastisk opp etter jeg flyttet til Eidsvoll. Med en gang jeg mister kontrollen over en situasjon fr jeg helt panikk og vet ikke hva jeg skal gjre. Og situasjoner hvor uforutsette ting kan skje holder jeg meg unna i frykt for gjre noe dumt.

Mobilen min str som regel alltid p lydls. Dette er det en grunn til. Hver gang mobilen min lager en lyd stiger pulsen min skyhyt. Jeg sliter med puste. Samtidig som jeg kjenner hjerte slr som bare det er det akkuratt som om hjerter og pusten min stopper helt om. Det virker som om hele kroppen min bare fryser helt og str bom stille. Jeg kjenner en enorm klump i halsen som det overhodet ikke gr ann svelge ned. Jeg tenker over hva det kan vre. Jeg er ndt for finne tusen mulige forklaringer i hodet mitt til hva det kan vre det str p meldingen. Jeg biter tenna sammen og sjekker hva i huleste det kan vre.

Ofte fr jeg meldinger av ukjente mennesker som har lyst til bli kjent med meg. Meldinger starter som regel med noe s lite som ett hei. Alle br vel klare svare hei tilbake? Men nei. Jeg klarer det ikke. Jeg trr ikke. Jeg er redd for hva som kommer til bli sagt videre. Jeg er redd for hva den andre personen kommer til tenke om meg. Jeg er ikke verdig svare tilbake heller. De andre som skriver til meg er jo mye lengre opp p rangstigen enn meg. Jeg svarer de ikke. De fortsetter skrive. Jeg fr drlig samvittighet over at jeg ikke svarer. Nr det er sagt s pner jeg som regel ikke meldingen dems ordentlig engang. Jeg leser kun det som kommer opp som en varsel. De venter p svar, noe de ikke fr. S kommer den lange meldingen om hvor overlegen jeg er som ikke svarer. Men jeg er jo ikke overlegen? Jeg trr bare ikke svare. Hadde de bare visst.

"Idag(skrevet den 12.09) har jeg blitt 17 r. Jeg burde vel egentlig vre glad over at jeg kun har 1 r igjen til jeg blir myndig, men nei. Her sitter jeg p rommet mitt alene distanserer meg bort fra alt og alle. Jeg tenker. Jeg tenker s utrolig mye og jeg grter. Hvorfor? Godt sprsml, for jeg vet ikke selv. Jeg har ikke kontroll over flelsene mine. Flelsene og tankene mine tar overhnd over meg. De vil ikke la meg gjre som jeg vil. For jeg vil jo vre glad idag. Jeg vil dele denne dagen med familien. Men jeg klarer ikke. Jeg har mistet all matlyst, jeg sliter med trekke pusten dypt inn , jeg har ikke lyst til bevege meg utenfor dren og jeg fler meg som et null. Jeg trr ikke logge meg inn p facebook i frykt for at jeg ikke har ftt noen gratulasjoner. Jeg har ftt 4 meldinger p mobilen idag morges og kun klart svare p 1 av de. Pappa ringte meg men jeg klarte ikke ta telefonen. Det hele endte med at telefonen var kun pskrudd i 1 time etter jeg vknet. Jeg sliter med si takk nr folk gratulerer meg. Om jeg m klarer jeg svidt presse frem et takk. Ordet takk er et ord jeg sjeldent bruker, i de tilfellene jeg bruker det blir det lite og beskjedent ett. Om jeg fr et kompliment klarer jeg aldri ta det innover meg, for det er en stemme inni hodet mitt som sier at det fine andre sier til meg er en lgn eller ironi. Det er en lgn som de tror skal f meg bra. Men det blir ikke bedre. Du kunne gitt meg 100 positive tilbakemeldinger, men jeg blir aldri bra nok for de. Jeg er et null , et ensomt null. Kun fordi jeg befinner meg i et virrvarr av tanker som prver drepe meg innvending."

Jeg har prvd g p skolen, men igjen jeg klarer ikke. N er det privatist og nettstudier som gjelder. Skolen er min verste fiende. 700 dmmende ungdommer som ikke er det minste hyggelige. 8 timer eksponering i strekk. Jeg blir utslitt bde psykisk og fysisk. Hver eneste dag blir en kamp. Noe som er utrolig viktig for meg er f en utdannelse. Jeg misslykkes ifjor. Jeg hater innrmme det, men det var det jeg gjorde. Jeg fikk diagnosen min siste skole halvr etter ett skole halvr med en ordentlig kamp. Nr folk spurte hvorfor jeg aldri var p skolen skyldte jeg p ryggen. Jeg ly, det var ikke bare ryggen. Det var angsten. Det var den som stoppet meg. Hver skole dag ble til en evig kamp. Jeg fikk alltid panikk fr jeg skulle p skolen. Jeg fikk ikke sove. Jeg vknet som regel i 4-5 tiden hver dag. Jeg prvde legge en plan og se for meg alle situasjoner jeg kunne komme opp i. Jeg var s fortvilet at jeg ofte brt ut i trer. Men jeg viste det aldri til noen. Jeg kjente alltid alle kjennetegne kom, pulsen steg, hjertet var i halsen, hadde vanskelig for puste, kroppen ble helt stoppet opp, svettet i henende som bare det og det fltes ut som jeg kunne kaste opp nr som helst. Jeg brakk meg av og til p vei til skolen. I det jeg gikk ut av bilen til mamma og begynt g mot skole drene ble pulsen enn hyere og alt 100 ganger sterkere. Idet jeg gikk inn skole drene kjente det alltid ut som om jeg skulle besvime g rett i bakken.

Nr jeg ikke fikk til g p skolen ble jeg sittende med en drlig flelse. Jeg flte meg misslykket og fortvilet. Jeg lste meg inn p rommet mitt og tenkte. Jeg kunne ligge bare tenke i flere timer. Jeg klarte ikke se p mobilen og heller ikke p macbooken. Jeg flte meg s utrolig ensom og alene. Jeg hadde s utrolig lyst til bare legge meg ned grte men jeg klarte det ikke.

Grunnen til at jeg ikke pner meg til s veldig mange er fordi jeg har vrt pen og deretter bare blitt forlatt. Jeg vet det er s utrolig teit si hres ut som hver og en annen tenringsjente. Men nr jeg som sliter spass mye forteller og bretter ut om alt, for s miste de personene er helt utrolig vanskelig. Det fr meg til fle meg enn mer ensom og forlatt. Som bare bygger opp angsten og depresjonene enda mer. Hvor enkelt er det bli kjent mednye mennesker i ett helt nytt med milj, nr du ikke stoler p mennesker og er livredd for snakke med dem?

Jeg hater det at jeg ikke klarer takle normale ting. Jeg klarer ikke g p skolen, klarer ikke g p butikken, klarer ikke ta telefonen nr noen ringer, klarer ikke skrive meldinger. Jeg vil. Jeg vil s utrolig mye , men jeg fr det ikke til. Jeg hper at du som har lest dette innlegget n skjnner at jeg ikke har det s lett, at jeg ikke er overlegen og at jeg ikke er snn dere tror. S vrssnill alle mennesker der ute ikke dm en person uten vite hvordan de egentlig har det.Det er s utrolig mye jeg skulle ha skrevet n. Men s lenge det blir en viss oppklaring er jeg fornyd.



Det som er det verste er at alle tror jeg er lykkelig. Jeg er en proffesjonell eccedentesiast.


kommentarer: 97




16.09.2014 kl.00:36

Tft gjort! og veldig bra skrevet!

martha

16.09.2014 kl.00:37

Blei sletta, ja. Like userist. ;-p

Nora

16.09.2014 kl.00:43

Har akkurat samme "diagnoser" og kjente meg veldig igjen. Tft gjort av deg poste dette :) Tror det er mange som ikke forstr hvordan det er. Hper p alt det beste for deg <3 klem

theaharmens

16.09.2014 kl.00:43

martha: Grunnen til at kommentaren din ble slettet er fordi du rett og slett skrev en kommentar jeg ikke likte og syntes noe om. Helt greit med konstruktiv kritikk , men kommentaren din var vel ikke akkuratt ment som det?

Eva

16.09.2014 kl.01:24

Jeg kjenner meg s godt igjen i alt du sier. For meg brt angsten ut i november ifjor, men gikk ikke til psykolog fr i februar. Er bare 19r, og slet mye med komme meg p skolen, i tillegg var det mitt siste r p VGs, mye press med karakterer og oppmte. Var selv mye borte fra skolen, og skyldte p hodepine og null svn. Turte heller ikke si noe til vennene mine, det var lettere komme opp med en unnskyldning for at jeg ikke var p skolen, ikke ville vre med p kino og lignende..

Jeg hper det gr bedre med deg n! Og er glad for at du delte din histore :)

Lykke til videre!

Ida Andreassen

16.09.2014 kl.01:33

Jeg har ikke ftt no diagnose, men jeg vet at jeg sliter med depresjon og at det har pgtt i en del r, s jeg skjnner hva du mener nr du sier at ingen forstr hvis de ikke har opplevd det selv!

Det er bra skrive og f ut flelsene, ikke bare sitte tenke p alt men skriv ned alt du fler, tenker og opplever, det blir som en slags terapi. Jeg hadde store problemer med fortelle at jeg var deprimert til de nrmeste s jeg skrev alt jeg flte, tenkte og opplevde ogs fikk de lese det, og da skjnte de det.

Det er veldig vondt holde alt inne for seg selv, ikke ha noen fortelle det til. Det jeg gjr og noe du kan gjre er skrive som om at du forteller det til noen, som du gjorde n i dette innlegget, bare noe du kan ha for deg selv for f ut tankene. En dag s kan de ordene hjelpe en annen som lider av det samme, det er en bra flelse tenke p at man kan hjelpe andre, men frst s trenger man hjelp selv.

Depresjon og sosial angst tar tid overvinne, men det er ikke umulig og du kommer til vinne den kampen! Klem :)

Bliss

16.09.2014 kl.01:41

<3 fader s tff du er. Slitt med angst selv, s fr virkelig vondt av lese dette. St p, kjre deg <3 vi kjemper dessverre en kamp mange forstr lite om.

Teemo

16.09.2014 kl.02:05

Har slitt en del med sosial angst. Var ikke like alvorlig som ditt tilfelle da jeg fint kunne g ut blant folk men gjorde mitt beste for unng kontakt med andre. Snakket med en flott psykolog flere ganger i uken i en lang periode og fikk orden p sakene. Jeg kjenner det i magen nr jeg tenker p hvor grusomt jeg hadde det fr s jeg fler med deg.

Realiteten er at eksponering er det beste du kan gjre for komme over frykten. Dette er lettere sagt enn gjort. Fles helt jvlig men det blir bedre etterhvert, funket bra for min del.

Det er utrolig synd du har blitt forlatt av de du har pnet opp til. Kan ikke forestille meg hvordan det fltes da jeg var heldig nok til ha en stort nettverk av tlmodige stttespillere rundt meg, bde familie og venner.

Du har en lang vei g men jeg er sikker p at du kan klare det med riktig hjelp. Uansett hvor nede du fler deg m du bare vite at det blir bedre s lenge du vil det. Du m virkelig presse deg selv uansett hvor ubehagelig det mtte fles. Eksponering er nkkelordet. Vil bare l deg vite at du ikke er alene her i verden.

Dette kan du overkomme, st p!

linni

16.09.2014 kl.04:08

Har sliti med angst sosialangst og postraumatisk stress:/ kan forst hvordan su har det;/

saktefilm

16.09.2014 kl.06:01

Kjenner meg kjempe godt igjen i dette og det gjr veeldig vondt se hvordan du har det, men det er kjempe tft av deg skrive om det p bloggen din! st p videre <3

Mathias

16.09.2014 kl.07:55

Du e nydeli

Maren

16.09.2014 kl.08:22

Stolt av deg ❤️ god bedring ❤️

Cheerchrissy

16.09.2014 kl.08:32

Veldig sterkt innlegg! St p <3

Maren

16.09.2014 kl.08:40

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Det kommer nok til g litt opp og ned med deg, kanskje, snn som det gjr med meg. Har de diagnosene selv. Etter hvert hvis du orker, ta deg en liten runde rundt ute, orker du ikke snakke med noen, s fortell at du har litt drlig tid m g. Har du en bedre dag, kan du jo prve sl av en prat og s kjenner du litt mestring og da fr du tilbake litt selvtillitt ogs, nr du ser det gr bedre og bedre. Men dette kommer til ta tid. Begynn med dine nrmeste, kanskje ett kort besk p 15 minutter osv. Sett ikke s hye krav til deg selv! Lykke til! Det vil bli bedre etter hvert!

Oh

16.09.2014 kl.10:19

...Har det p presis samme mte!

Det er s hardt....s fandens hardt...

St p! <3
<3 <3 <3 Kjenner jeg bare vil sende deg en klem :)

Mange jeg kjenner har ftt hjelp p vei...av coaching. Det kan gi deg noe <3

Jeg har giweaway p bloggen min n p mange gratis coachtimer <3

Lykke til p din vei i livet ! <3 :)

jenny margrethe goss dikkanen

16.09.2014 kl.11:30

Lykke til videre! Sliter selv med angst og depressive, er n bedre enn jeg har vrt p mange r. Jeg har og blitt kalt hypokonder utallige ganger. Men det finnes lys i tunellen!

maren

16.09.2014 kl.11:36

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har totalt angst for betale i butikken, spesielt nr jeg skal bruke kort, s er jeg liv redd for at kortet skal bli avvist eller lignende, det skjedde en gang og da gikk jeg i bakken. Ganske pinlig men alt ble helt svart for mennesker sto rundt meg og stressa med komme seg hjem.

Veldig fint skrevet, og du skal vite at du er ikke alene med ha det slik!

liz

16.09.2014 kl.11:50

Har selv slitt med panikkangst, sosial angst og angst generelt. Dette er en forferdelig sykdom som sliter like mye fysisk som psykisk. Jeg er enig i det du sier om at ingen virkelig kan forst angst fr en selv har opplevd den over en lengre periode. Det og ha angst kan fre en inn i en ond sirkel som en ikke kommer ut av. Med en gang man fler syptomer p angsten, blir man redd for f den noe som gjr at den garantert kommer. Med angsten flger ogs deprisjonen og flelsen av og vre mislykket, ikke god nok rett og slett! Den flelsen kjenner jeg s utrolig godt! Det viktigste nr en har angst tror jeg er slutte vre redd for angsten, man m vite at den ikke er farlig, det blir bedre!

Jeg kjempet i stillhet mot angsten og panikkanfallene i flere r s syns det er utrolig sterkt gjort av deg dele dette. Nr du deler dette er det et stort steg mot bli bedre! Jeg holdt angsten inne for meg selv, helt til jeg traff bunnen med et smell! Jeg knuste helt og mtte fortelle det til noen. Jeg startet med kjresten min, etterfulgt av mamma, deretter legen min som henviste meg til en psykolog. Jeg ble flinkere snakke om angsten med venner, jeg sluttet og skjule den, allerede da kjente jeg at jeg var blitt bedre. Livet ble mye lettere! Jeg kunne n snakke med de jeg var glad i nr jeg hadde angst(som jeg hadde hele tiden). De stttet meg og forsto. N 2r senere er livet mitt blitt mye mye bedre, jeg har fortsatt angst, men klarer og holde den i sjakk. Jeg er ikke redd for angsten, den er en del av meg og p mine verste dager vet jeg at mine nre sttter meg.

Vil ogs anbefale p det sterkeste boken "Tenk deg Glad" av David D Burns til alle med angst/deprsisjon. Denne boken ble min levende bibel i de verste periodene, boken viser til at det du fler er normalt og gav meg svar p veldig mange sprsml rundt angsten og deprisjonen min. Denne boken er helt magisk! Alle burde virkelig lest den! Det er ogs en del velser i boken en kan gjre om en har angst/deprsjon og jeg anbefaler og gjre disse velsene. velsene kan hres ganske latterlige ut og nr en er langt nede vil en aldri ha tro p at de fungerer, men det gjr de! De fungerte vertfall utrolig godt p meg, selv om jeg ikke hadde troen p de!

Hper du kommer deg ut av den onde angst sirkelen etterhvert. Huska at du er ikke mislykket, angst er utrolig skummelt normalt! Du hjelper mange mennesker ved skrive dette innlegget, ved vise at det er normalt. Angst og deprsisjon er dessvere allt for tabu i vrt samfunn selv om s mange mennesker sliter med dette.

madde85

16.09.2014 kl.16:53

Jeg og sliter med angst

anonym

16.09.2014 kl.17:19

Hei, veldig tft gjort av deg st frem, du hjelper mange ved dele dette innlegget :)

Du er iallefall ikke alene, jeg har hatt sosial angst siden jeg var liten og jeg hater det.

Jeg trr ikke fortelle det til vennene mine eller til lege slik at jeg kan f behandling. Jeg fikk behandling nr jeg var mindre, men s trodde alle det gikk bedre s da sluttet de, men egentlig alle disse ra har det ikke gtt bra, synes angsten har blitt verre i det siste.

Jeg har det akkuratt likt med ordet "takk", klarer s vidt si det, og jeg aner ikke hvorfor, hadde det sammme med ordet "godmorgen", fikk helt angst da folk sa det til meg og klarte ikke si det til bake. Noen som vet hvorfor ?

Og alle tankene som dukker opp, om at du er verdils, fortjener ikke ditt og datt, at jeg bare kan d for ingen bryr seg og s blir jeg bare helt tom.... HELE TIDEN. Hodet mittt eksploderer.... mtte bare f det ut hehe.

Heter Kevin jeg

16.09.2014 kl.19:08

Thea da.. jeg kjenner deg ikke, men "fler" med deg, har hatt angst fr, men en svak en, satt inne, aldri p skolen sogsi.

Jeg ville bare at du skulle vite at du ser utrolig nydelig ut virker som ei HERLIG jente! men er sjennert s trr ikke skrive til deg.. Hadde jeg kjent deg bedre bodd nermere s hadde jeg lett kommet holdt deg med selskap da du var p ditt verste :)

En med sko

16.09.2014 kl.19:23

Var veldig utgende og livling intill jeg fikk det der selv. Bare for vre litt ekstra morsom fikk jeg stress i samme slengen. Angst var ikke nok.

Presset meg selv frem i 2r noen ganger i uka etter en stund. Ikke fremme i ml enda, men klarer n jobbe og gr bedre blandt folk.

Kan se mlstreken der fremme n.

S alltid etter nrmeste sted jeg kunne lpe unna nr jeg var ute p senteret o.l.

Var det for mange rundt meg ble jeg svimmel, kvalm, ristninger og stresset.

Hver dag ble en kamp, men ville ikke la den vinne, for noe slikt kunne jo ikke skje meg.

S st p. Ta godt vare p de nrmeste som sttter deg og deg selv. Dette klarer du.

17.09.2014 kl.07:28

Du er nydelig

Anne Hagberg

17.09.2014 kl.11:50

Hei Thea! Du skriver veldig fint, tft av deg vre s pen om angsten! Du sier at dette er ment for venner og bekjente, men jeg lurer p om du kunne tenke deg dele tankene dine med flere? I s fall nsker jeg intervjue deg med tanke p lage en sak til Romerikes Blad/rb.no. Du kan sende meg en uforpliktende e-post, s tar vi det derfra. Hper hre fra deg! Med vennlig hilsen Anne Hagberg, journalist.

17.09.2014 kl.14:46

S utrolig tft skrevet av deg! Sliter ikke med det du gjr, men med noe som heter ME det er en utmattelsessykdom og kjente meg faktisk igjen i mye av det du skrev! Jeg greier heller ikke dra p skolen eller vre sosial fordi jeg blir s sliten, fler meg ofte veldig mislykka og at alle planene jeg hadde fr jeg ble drlig ikke kommer til skje, men har skjnt at helsa kommer frst og jeg vet at alt order seg en gang! Noen av vennene mine skjnner heller ikke hvor drlig jeg faktisk er, noe som er veldig vanskelig og frustrerende, men ta vare p de familie medlemmene og vennene som faktisk er der for deg, det er de som betyr noe ikke alle andre!

GOD BEDRING, du er nydelig og utrolig tff som trr og skrive om noe som er s vanskelig!

Nora

17.09.2014 kl.14:53

huff av meg, som om jeg skulle skrevet hver og en av ordene selv. Selv om det hres brutalt ut, for det meg til fle meg litt bedre nr mange andre har det som meg. Jeg vet du ogs fr det litt bedre nr du hrer andre strever med det samme. Her sitter jeg alts, 18 r og har begynt p vg1 IGJEN. jeg har bestemt meg for at angst og depresjon ikke skal st i veien for meg til f en utdanning.

Kathrine Bjrnstad

17.09.2014 kl.15:37

Due e s nydelig Thea<3

Sara Lahon

17.09.2014 kl.16:45

Veldig tft gjort av deg skrive et innlegg om dette. St p videre <3

. .

17.09.2014 kl.17:00

Du er nydelig.

Prinsemammaen

17.09.2014 kl.18:20

"Be kind for everyone you meet is fighting a battle you know nothing about" er et ordtak som heter. Passer fint i denne sammenhengen. Fint lese din historie :)

Helene

18.09.2014 kl.11:02

Utrolig mange som kommer med kommentarer som; "Jeg vet hvordan du har det, og sliter med det samme selv" her p bloggen din. Dette er s utrolig bra skrevet, og fler du p mange mter kommer med poenger s rett frem at pusten blir sltt ut av meg. Snakk om beskrive min hverdag ! Full jubel og aplaus til deg for at har klart skrive dette innlegget poste det ut. Her jeg n sitter i en alder av 24 og kjenner pulsen stige og hode dundre av bare tanken p "dele" ditt innlegg slik at min omgangskrets skal bedre forst. Jeg har alt sittet i over en halvtime vurdert, frem og tilbake om jeg trr dele slik at alle de vennene jeg ikke lenger har bedre skal forst. For meg ble det bl. annet lettere miste venner enn fortelle. De vennene jeg har n (litt over ett r siden angsetn begynte sommeren 2013) er venner jeg har ftt i ettertid. Jeg gikk et halvt r fr jeg i det hele tatt pnet meg for legen. Og enda to mnd fr jeg turte ta i mot phsykologbehandling. Men jeg har fortsatt ikke klart snakke pent med terapeuten.

S hvorfor skal det vre s vanskelig? Hva mer har jeg miste? Jeg som har mistet alle barndomsvennene, korps-hobbyen, jobben og det kunne snakket pent og fortrolig med familien?

Tlf er min verste fiende, rett fr drklokka. Jeg trr ikke sl den av. Da slr angsten inn nr den skal sls p igjen, hva om det er kommet noen meldinger eller mail mens den var av? Derfor er den heller p lysls, noe som irriterer min forlovede og familie noe voldsomt. Det har nesten blitt til at de synes det er humoristisk.. Men de vet ikke rsaken, all fortvilelsen, trene og stresset som ligger til grunne for at jeg velger ha den p lydls.

Dette ble langt, men poenget mitt var; s utrolig flott av deg skrive et slikt innlegg ! Jeg beundrer deg. nsker ta deg som et eksempel dele innlegget slik at andre ogs kanskje skal forst meg litt bedre. Men jeg trr ikke..

Mvh. Helene

Elise

18.09.2014 kl.12:29

Hei Thea!

Jeg har selv slitt med angst siden jeg var ca 7 r, kanskje til og med fr det ut i fra det jeg har blitt fortalt av min mor.

Helt siden jeg var 10 r har vi prvd alt slags behandliger. Psykolog, medisinering, utremedisinering, avslappende oljer, akupunktur, fysioterapi osv. Og av alle disse behandligene var det kun en av de som faktisk funket. Den funket s bra at nr jeg mter p terapauten min blir jeg helt p grten fordi jeg er s takknemmelig!

Det var noe som kalles fotsoneterapi - som blir utfrt av fysioterapaut. Hun trykker p forskjellige punkter under fttene, og masserer mens hun trykker. I tillegg til dette fikk jeg p slutten av timen et lite plaster med en bitteliten gullkule plassert i ret, p et punkt som gjr at du slapper av. Samt lrte hun meg noen helt fantastiske pusteteknikker som jeg skulle bruke samtidig som jeg trykket p kulen i ret.

Det hres kanskje for godt ut til vre sant, kanskje til og med veldig rart ut. Men etter 5-6 behandliger var jeg helt angstfri i 6 r fr jeg tok meg en behandlig til hos henne. Endelig fikk jeg livet mitt tilbake!

Du burde virkelig teste ut dette, og jeg hper med alt jeg har at det kan hjelpe deg like mye som det gjorde for meg :-) stor klem.

en dude

19.09.2014 kl.16:59

Dette her e bare tull, Eg kjenne fleire som har sosial angst mye av det du skrive e bare tull ting du finne p

Vis noge s har du sjlbilde problemer og oppfrer deg overlegen men mener det er angst

ingen med sosial angst tr ikke svare p en melding eller fr skyhy puls pga telefonen fordi det har ingenting med noe som helst form for sosial angst gjr

Heidi

21.09.2014 kl.22:13

"EN DUDE"

Fytti helve*te s provosert jeg ble av det tullet som kom ut av kjeften din. Du har tydeligvis verken erfaring eller kunnskap om hva du prater om. G ta deg et eple og klapp igjen om ting du ikke har peiling p.

Tft st frem om dette Thea! Nkkelen av egen erfaring er presse seg selv. Gjre ting man ikke alltid har lyst til selv om det er forferdelig vanskelig. Det vil bli bedre med tiden, jeg lover! St p, og gi aldri opp!

22.09.2014 kl.19:42

S utrolig tft dele!

Fler og fler trr st frem med sin fortelling! Tror det hjelper alle snakke om alvorlige ting!

Har en kjreste som ogs har en form for angst, vet hvordan han har det.. Det er tft st p sidelinjen ogs, bare tenke at du ikke klarer gjre det noe bedre for han eller hjelpe han til bli helt frisk

heijmeb

23.09.2014 kl.23:40

AMEN! Jeg har selv angst og kjente meg igjen i det aller meste i dette innlegget! Jeg hper virkelig du kommer deg ut av det eller fr hjelp til leve med angsten. Selv begynner jeg i behandling for sosial angst og paranoia + flere diagnoser i Oktober, og jeg hper virkelig det skal hjelpe meg. MASSE MASSE lykke til!

heijmeb

23.09.2014 kl.23:41

Har foressten veldig lyst flge deg, men det gr ikke ann flge deg. Fint om du hadde kunne "fulgt" meg, snn at jeg fr opp hver gang du har skrevet.

chanrora

27.09.2014 kl.10:57

Fin artikkel i Romeriksblad i dag lrdag! DU ER TFF!

Kristin Noelle N

28.09.2014 kl.10:57

Hei!jeg vil bare si at du er kjempetff som str fram og viser angsten ett ansikt.Jeg er voksen n men jeg hadde det som deg ett helt r for en del r siden og jeg vet hvor vanskelig det er.Jeg gikk ikke ut p ett r,satt bare inne og lovte meg selv at "imorgen"skal jeg klare det men det ble til at jeg ikke vget.Og den flelsen av mislykkes :0(.Det er grusomt! S kjenner meg igjen.Jeg hper at du fr hjelp til takle angsten.Det finst mange flinke behandlere der ute.Og jeg vet at det er mulig minske angsten.Du er kjempe tff og jeg vil nske deg lykke til.<3.

Jarle-Jostein

28.09.2014 kl.11:03

Hei_! jeg kjenner meg igjen. har selv sosial angst, har blitt mye bedre, men lste meg inne i mange r. frst siste halvret det virkelig har blitt forbedret. men gr selvflgelig opp og ned. viktig ta en utfordring om gangen, ikke g for mye ut av sine grenser nr angsten fester seg p en. og utfordre angsten etter sitt eget tempo ikke andres. Du er rlig, du utfordrer angsten. du er tff og stolt av deg! Lykke til videre! jeg er sikker p at du vil finne den gyldende vei, der du kan leve med angsten men at du kontrollerer den!

Anita

28.09.2014 kl.13:46

Hei..skulle nske jeg hadde en "trylleformel" som kunne hjelpe deg! Men du er kjempe pen, s utseende trenger du ikke hjelp med:) men trist at s utrolig mange ungdommer sliter... Tror mange ungdommer i dag har en snev av sosial angst:( Vil nske deg all mulig lykke!!!

mia

28.09.2014 kl.14:24

ikke slemt ment, men hvis du har sosial angst, hvorfor har du hyhler stende p rommet ditt? Kan du feste liksom? (serrist sprsml) :)

Vera

28.09.2014 kl.15:06

TUSEN takk for at du satte ord p det jeg har flt p gjennom oppveksten.

Det begynte p barneskolen hos meg ogs, og det har bare utartet seg. N er jeg over 30, s har slitt med dette i iallefall 20 r. Noen ganger er det bedre, andre ganger ikke. Alt kommer an p dagsformen min. Det er lettere sagt enn gjort nr andre sier: Du er s pen, du er faktisk helt ok, nr ditt eget selvbilde str stand by uannsett hvor mye du steller deg og doller deg opp. Man fler seg stygg uannsett.

Jeg har prvd ganske mye, p ett punkt la jeg meg ogs inn p psyk.avdeling for komme meg opp igjen. Jeg har gtt jevnlig til psykolog, jeg har gtt p medisiner og jeg har prvd endre livsstil. Men det er ikke lett nr man fler seg alene. Det tror jeg du ogs fler litt p.

Jeg blir stresset med mye folk rundt meg, og fler p paranoia ganske ofte nr jeg mter nye mennesker: Hva vil de synes om meg, er jeg stygg, er jeg grei, vil de like meg for den jeg er? Det ender opp med at folk synes jeg er overfladisk og frekk fordi jeg ikke klarer si s mye. Og min mte "bryte" gjennom isen p, er sl av en spk eller 4.

Telefoner kan jeg bare glemme. Bare jeg skal ringe min mor, s blir jeg kvalm. Til og med nr kjresten min ringer, blir jeg drlig. Selv om at langt bak i hodet mitt s vet jeg at det er ok ta den telefonen. Selvbildet nekter rikke seg. Det har frt til at jeg har mistet mange venner, fordi jeg ikke er sosial nok.

I de siste rene har jeg nok hatt en "det fr g som det gr" - mentalitet. Orker ikke kjempe mer for f en bedre hverdag. Jeg har kjempet i s mange r for depresjonen og angst, s om jeg fr en diagnose til kommer jeg til gjemme meg helt.

Men nr det er sagt, s har jeg flere gode dager n, enn dag jeg var p din alder. Jeg er nok litt mer konsentrert, men skole m jeg bare glemme. Mange instanser er enig p at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, og det er jeg glad for. Da slipper jeg kjempe mer for beholde jobber, slipper kjempe for bli sett.

Dette har frt til at jeg har roet meg med at jeg strekker ikke lenger enn jeg klarer selv. Og akkurat n klarer jeg meg med kun vre med selv.

Det er lov legge seg for hvile inniblant, men du m ikke ligge for lenge.

Hege

28.09.2014 kl.15:38

Vet du ikke tror p meg, men du er virkelig ei nydelig jente. Og jeg er akkurat som deg, tror heller ikke p det nr folk sier snt. Men jeg mener det, og hper en vakker dag at du tar til deg det folk sier;) Jeg er n hele 32 r, og har slitt med sosial angst siden jeg var ca 20 r. Har gtt til 3 forskjellige psykologer og prvd tabletter, uten at dette har hjulpet meg srlig. Savner kunne trene, vre med venner og vre lykkelig. Folk kommenterer stadig at jeg ser s blid ut, men de skulle bare visst hvordan jeg fler meg innvendig.. Fler virkelig med deg, og er s glad for at du skriver om angst. Ikke lett sette ord p det, men jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev. Du er ikke alene! St p videre! En dag skal vi nok begge fle oss like lykkelige, som folk mener vi ser ut utvendig;) Vi fr ha trua:)) Klem

Janne

28.09.2014 kl.16:14

dhar det akkurat slik selv! du klarer dette thea,du tror meg kanskje ikke men du gjr det,vi gjr det! det er s vanskelig sette seg inn i hvordan folk egentlig har det p innsiden, men ikke kast bort tid p forklare til noen som er dmt til ikke forst! snakk med familien din og psykolog. snakk med folk som har det p samme mte, gjerne snakk med meg! vi kan klare dette sammen. jeg skjnner s godt flelsen din av vre som alle andre, og det sette s hye forventninger til seg selv, det er s grusomt fle at en aldri strekker til. jeg skjnner deg

Lrer p VGS

28.09.2014 kl.17:01

Hei Thea, jeg er en mann p 30 r som jobber som lrer p vgs. Jeg har selv slitt med sosial angst de siste 15 rene av livet mitt, s jeg vet hvordan det fles. I likhet med deg gr jeg ogs inn i en rolle nr jeg str i klasserommet og underviser. Jeg lar blikket mitt vandre mye og forsker hele tiden holde fokus p eleven og det faglige, noe man uansett skal gjre som lrer. Nettopp det gjr at jeg holder ut. Jeg skyr det meste av oppmerksomhet rettet mot meg selv, og min store utfordring i hverdagen er spise lunsj sammen med 20 kollegaer som alle er interessert i prate. De har ingen anelse om at jeg sitter der anspent som felestreng og gleder meg til lunsjen er over.

Jeg tror du br gi det tid. Det er viktig at du en gang i blant kommer deg ut, men gjr det forsiktig og med folk du fler deg komfortable med. For all del, vr pen om det til lrerne dine fordi det er s vanskelig for oss se hva du faktisk sliter med. Lrere har taushetsplikt og ved at de vet mer, kan de ogs ta hensyn. Faktisk vil jeg si at noe av det mest nyttige for min del har vrt flytte p meg til nye steder hvor ingen kjenner meg fra fr. Det gjr at jeg kan starte med blanke ark og sakte men sikkert bygge opp trygghet rundt nye mennesker. Det er ogs viktig ha ting drive med som gjr at du kan skifte fokuset vekk fra deg selv og over p andre eller det du driver med. Jeg nsker deg lykke til videre, og husk at du blir ikke frisk over natta.

rolv bjarne staldvik

28.09.2014 kl.17:28

Du er tff som str frem med din sosialfobi

Marlene

28.09.2014 kl.17:38

Hei! Jeg synes det er flott du klarer skrive om angsten din! Jeg har det ganske likt som deg, kjenner meg veldig godt igjen. Jeg er 17 r og skulle gtt p 2 vgs, men nei. Jeg sitter hjemme, p et rom, alene. Angsten har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke g p butikken alene, noen m alltid vre med meg, og helst betale for meg. Det betale i kassen er vanskeligt. Og det er bare en liten bagatell for hvor sosial en m vre i livet. Det gjr meg ganske deppresiv, for jeg vet hvor lite jeg klarer og hvor mye jeg vil. Bare det poste denne kommentaren er en stor utfordring. Skriver jeg rett? Sier jeg noe feil? gir det i det hele tatt noen mening? ..

Inger ramsvik

28.09.2014 kl.17:45

Eg vett ka det er har hatt det sio var liten har det end men husk det er ikkje berre meg og deg sm har det;) eg syns du er kjempe flotte s kull sm str fram😃eg ikkje s tff men har barn .st p skal du sj du vinner over det meste;) lykke til😃

I London

28.09.2014 kl.17:47

Jeg vil anbefale deg forfatteren Napoleon Hill. Han har skrevet flere bker om hvordan hjernen virker og spesielt om underbevisstheten. Flere av vidoene hans ligger ogs p YouTube. Jeg var i samme sted som deg, og i dag s er jeg frisk og reiser verden rundt. Ikke vent p at andre skal hjelpe deg. Bare begynn utfordre deg selv. Start med gjre mest mulig selv, for eks. G aleine til butikken. Du er den eneste personen som kan hjelpe deg selv.

Inger

28.09.2014 kl.17:58

Hei Thea :)

Tff diagnose, tft liv, spesielt med tanke p alle de stygge kommentarene du fr! Har ikke angst selv, men vet utmerket hvordan du har det. Det finnes hjelp, det har du sikkert hrt fr. Skummet gjennom filene her, men s ingenting om eksponeringsterapi. Sjekk med psykolog/BUP, de har helt sikkert kunnskap om eksponeringsterapi - den virker i de fleste tilfelle. Lykke til - hper du fr et normalt liv til slutt :D

trude

28.09.2014 kl.19:54

Kjre fine deg! Jeg fler snn med deg og vet akkurat hva du gr igjennom. Jeg har hatt akkurat de sammen problemene, bare at de startet i 15 rs alderen. Jeg trodde aldri jeg skulle bli frisk, men n nrmer jeg meg 23 r og det er veldig lite angst igjen. Jeg hper du holder ut og har tro p at ting blir bedre. Det fortjener du. Og all respekt til deg og din rlighet. Masse lykke til:)

Caroline

28.09.2014 kl.21:05

Vet ikke engang hvor jeg skal starte. Men jeg m jo nesten starte med si hvor utrolig fantastisk vakker og nydelig du var p det bildet du la ut sammen med innlegget. Du har et utseende flere hundre tusen jenter drmmer om. Selv om du ikke tror p dette, s ber jeg deg av hele mitt hjertet hvertfall godta det. Du er ikke ndt til vre enig, men ta det imot og vit at jeg mener det. En annen ting er at selve innlegget var utrolig bra skrevet. Jeg sliter med angst selv, ikke sosial angst, men panikk angst. Dette hemmer meg ikke p samme mte i min hverdag som i din, men jeg vet virkelig hvordan flelsen av angst fles p kroppen. Hvordan det er ha en diger klump i halsen som ikke kan svelges, og hvordan det er miste pusten helt og f flelsen av at man hvert yeblikk besvimer. Jeg vet angstflelsene, og hvor forferdelig de er. Vet ogs hvor vanskelig det er f andre mennesker til forst. Angst sliter en ikke bare ut psykisk, men ogs fysisk. For det er jo tross alt fysiske smerter. Mitt rd til deg er f hjelp. Jeg vet det hre teit og umulig ut, men det er virkelig ikke noen andre mter. Det finne ingen snarveier nr det kommer til sykdommer, psykisk og fysisk. N vet jo ikke jeg om du har ftt hjelp selvflgelig, og det er jo egentlig noe jeg tror at du har. Men uansett s er du en vakker og nydelig jente, som fortjener ha det bra resten av livet ditt. Du fortjener g p skolen, vre med venner, kunne svare p meldinger og rett og slett ha det bra. Jeg nsker deg lykke til uansett hvordan du fikser dette. Jeg har troa p at du kan bli frisk og klare det ❤️❤️❤️ Masse kjrlighet og klemmer fra meg

yvind

28.09.2014 kl.21:12

Glad du klarte/turte skrive dette innlegget. Sliter med angst og telefonskrekk (i mildere form enn deg riktignok, men dog) og diverse andre ting selv, og vet at det kan vre tft. Her du fr det bedre n som du har "sttt frem" med problemene dine, og grattis med f artikkel p side2 :).

Og ikke bry deg om hva umodne eller uvitende folk kommer og lirer av seg. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den p" ;).

Cecilie Eide

28.09.2014 kl.22:41

Hei Thea! Ville bare si at jeg synes du gjr et viktig arbeid med sette ord p hvordan det er leve med angst. Det er mange ungdommer (og veldig mange voksne ogs) som har det som du. Jeg har nevnt deg i min egen blogg idag, og reflektert litt rundt hvorfor det er snn at s mange sliter med angst og utbrenthet idag. Flger deg, og hper at du fr pnet drene dine igjen😊

marit jullumstr

28.09.2014 kl.22:48

Hei du. Jeg er ei dame p 23r. jeg kunne gjerne tenkt meg ftt snakket med deg, hvis det er mulig. du kan kontakte meg p 98836093 eller Facebook hvis du nsker. jeg har en del personlig erfaring som jeg gjerne kunne tenkt meg snakket med noen om. hilsen marit.

Tor

28.09.2014 kl.22:56

Hei!

Vil bare si at det ikke er mrkt i andre enden av tunnelen. Det er mulig lfte seg opp til uante hyder.

Hilsen en som har vrt i bunnen og har kommet til toppen.

Som en klok mann da en gang ; -"Du vet, det er kun menneskene som har slikt ett spenn p flelse registeret sitt. Du er heldig som fr fle hvordan det er vre s langt nede. Tenk hvordan det vil fles komme seg opp p toppen igjen! ".

Bestem deg for hva du vil i livet Thea. Sett deg det som ml. Del veien opp i mindre delml. Hvordan skal du n dine ml? Du vet det allerede. N flg de! Lykke til ;-)

meg

28.09.2014 kl.22:57

du er nydelig

yvind

28.09.2014 kl.23:22

"En dude": mistenker at du stakk fort som fy etter ha skrevet den kommentaren, og at du ikke kommer tilbake, men fler for skrive dette likevel... generalisere p grunnlag av at "jeg kjenner flere som..." er latterlig tynt, spesielt nr du tar det skrittet angripe noen direkte slik du gjr i kommentaren din lenger oppe. Alle mennesker er forskjellige, og det gjelder ogs vi som sliter med angst. Hos noen er det langt mer alvorlig og deleggende enn hos andre.

Synes det blir spesielt dryt anklage et menneske du mest sannsynlig aldri har mtt for dikte opp plagene hun skriver om, og tillegge henne en overlegen personlighet p grunnlag av at du "kjenner flere som". Tenk deg om fr du legger igjen flere slike kommentarer.

Sindre

28.09.2014 kl.23:35

Jeg har en lignende situasjon selv, bare jeg ikke har vget snakke offentlig om den, slik som deg. Jeg vet rett og slett ikke om jeg trr, med tanke p hvordan folk reagerer. Man ser jo her at de fleste reagerer jo positivt, og prver og si s mye bra som mulig! Men jeg er s ekstremt redd for alle som ska gjre det stikk motsatte. Men til poenget: du br vre stolt av deg selv, og ikke minst glad for at du gjorde dette. Jeg kan tenke meg det var en stor lettelse for deg! Leser bloggen din, og for vre helt rlig ventet jeg ikke dette! Men lykke til med bekjempe det, og jeg hper for din del det gr din vei!

Ola

29.09.2014 kl.00:09

Har slitt med nyaktig det samme i revis, og prvd alle mulige metoder. Anbefaler deg ske om 8-ukers opphold p Modum Bad. Desidert det beste og mest lrerike behandlingsstedet i landet..

En fyr

29.09.2014 kl.00:32

S en artikkel om din tilstand i Hamar Dagblads nettutgave,hper du kommer over angsten. Jeg liker ikke mange folk den dag i dag,blir sliten i hue av det. nsker deg uansett lykke til.

Amalie

29.09.2014 kl.00:43

Du er s sterk! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, bare i litt mildere former eller hva jeg skal si.. Men jeg synes du er tff, tft av deg og poste dette innlegget. Du er verdifull og du er langt i fra mislykket! Jeg heier p deg!

Kristine

29.09.2014 kl.09:04

Hei Thea!

Jeg leste artikkelen om deg p Side2 nettopp, og ville bare si at det er hp! Livet blir kanskje ikke alltid som planlangt, men mitt beste rd er aldri gi opp. Ta imot hjelp og utfordre deg selv litt og litt, nr du er klar for det. Jeg droppet ut av skolen som 15 ring, og var omtrent akkurat som deg, Jeg har en litt annen form for sosial angst, men hovedpunktene og flelsene er mye av de samme. Jeg mistet det meste av venner og mitt liv ble stort sett p internett.

I dag er jeg 28 r, har vrt arbeidsufr siden jeg var 18 r pga kroniske smerter og sosial angst som har gjort meg ute av stand til takle en jobb. Men jeg har ogs kjempet mot NAV for f godkjent skolegang som tiltak, vrt igjennom utallige tester og samtaler og fikk faktisk ikke diagnosen min fr for 3 r siden... Noen ganger kan systemet vre helt hplst, men til slutt kom ting p plass en etter en. Jeg har jobbet enormt mye med meg selv, og har nettopp fullfrt 2 r p kveldsskole for ta opp VGS fag, og gr n frste ret p Hgskolen! Jeg har to sm barn og samboer, et par gode venner og en hund! Den sosiale angsten og det delagte selvbildet vil nok aldri forsvinne. Men det har blitt veldig mye bedre, og etter ha funnet ut hvilken type jobb jeg kan fungere i, er jeg n p vei til et mer normalt liv med en vanlig jobb! Jeg har funnet venner jeg gjerne gr til i stedet for vre alene, og jeg fler meg noenlunde akseptert i klassen. Bare det er et enormt fremskritt i seg selv :) For min del fant vi ut at det var veldig viktig vre i et mannsdominert arbeidsmilj, hvor jeg ikke hadde s mange jenter/damer rundt meg, da jeg alltid sammenligner meg negativt med dem. Og da bygger angsten seg opp raskt!

S uansett hvor tft det fles n, det finnes alltid muligheter! Og siden du har ftt diagnosen spass tidlig er dine muligheter store! nsker deg masse lykke til, vi er mange som har vrt/er der du er, og det er flott at du tr st fram :)

Mange klemmer fra meg!

Christina

29.09.2014 kl.10:17

s utrolig tft av deg skrive om dette. Du er ei nydelig jente og hper alt fikser seg for deg fremover ❤️

Mari

29.09.2014 kl.11:00

S flink du er til skrive! Du fr frem alt s bra, og jeg kjenner meg veldig igjen. Det er s srende hvordan folk tenker at man er lat og at det bare er ta seg i sammen.. Jeg har aldri helt forstrt problemet mitt med telefon, jeg har aldri tenkt at lydls har noe med angsten gjre, men n lrte jeg noe nytt av deg. N gir plutselig alle de rare telefonvanene mine meg en mening. Tusen takk!

Bitta Bthun Bjrnsdotter

29.09.2014 kl.12:50

Thea. Eg beundrar deg. Du har med din unike styrke utlevert det innerste av deg. Og med det er du til stor nytte og hjelp for alle som ikkje har vore gjennom det sjlv,- men ser kampen andre m gjennom. Og sjlvsagt den som er midt oppi det sjlv. Takk.

Eg hper kampen blir lettare for deg etterkvart. Du er til stor inspirasjon!

"Storms don't last forever"

Jeanette Seily

29.09.2014 kl.17:19

Hei Thea. Jeg nsker bare fortelle deg at dette er du ikke alene om, og sttter deg i det du skriver. Jeg vet hvor forferdelig det er hele tiden fle akkurat dette. Jeg har ikke ftt noen diagnose p at jeg har sosial angst. Men aldri trre ting som er "nytt" for meg, ikke like vre rundt ukjente mennesker, eller mange mennesker generelt, alltid sitte hjemme alene fordi dette er det eneste som fles "komfertabelt" nok for meg gjre, s vil jeg nok tro jeg har noe av det samme.

Jeg vet hvor slitsomt, vanskelig og hvor tft det er hele tiden ta opp denne kampen mot seg selv. Jeg skjnner hvor vanskelig det m ha vrt for deg skrive dette, og det beundrer jeg deg for! St p og ikke gi opp!

Silje

30.09.2014 kl.15:44

Leste om deg p side2 nettopp, og syns det er utrolig tft av deg st fram fortelle om dette! Alt for lite folk vet om det, og forstr det, s det er kjempe bra det er fokus p det!! Jeg har sosial angst selv, og har slitt med det i mange r n, s vet hvor vanskelig det er. St p!! :)

Idun

30.09.2014 kl.23:13

Du er utrolig tff og veldig sterk! St p! GO GIRL!

Pernille

01.10.2014 kl.15:45

Heier p deg! God bedring :-)

en fyr

01.10.2014 kl.21:37

Hei Thea.

Jeg utfordrer angsten min hver uke. jeg har alltid vrt glad i mestringsflelse, og jeg tror ikke jeg er alene om det. hva om du prver utfordre angsten. skriv ned alt du er redd for p et ark, gjr en ting av det som str p arket i uka. start med det letteste og jobb deg oppover. nr angsten har roet seg ned s tenker du at du greide st der, du lp ikke fra situasjonen, og hver fornyd med at du greide det! etterhvert kommer du til synes det er spennende utfordre angsten, og du kommer til finne nye utfordringer du vil teste deg i. veien er lang, men en dag s blir du kanskje kvitt angsten eller s greier du leve med den. du er tff som str fram i media om angst. Har stor respekt for at du gjr det. og jo mer det kommer fram om angst i media jo flere vil prve kjempe for bli kvitt det. og de som sliter med angst vet da ogs at dem ikke er alene. Dette greier du! st p!

Nemialone

01.10.2014 kl.22:07

Hei!

Ville bare si at det er utrolig tft av deg st frrem i romerikes blad. Du hjelper mange ved st frem. Jeg har selv slitt med sosial angst og blitt bedre. Men sliter generelst med generalisert angst og panikkanfall. St p ! Du er ei sterk jente.

Meg

06.10.2014 kl.21:45

Jeg er en voksen mann men hadde lignende symptomer i ungdommen. Det som hjelper mye er lre seg puste dypt, det krever trening og velser over flere mneder. Du m slutte tenke s hyt om dine medmennesker, de er slett ikke deg overlegne p noen mter, noen av dem. Du m lre deg gi faen, gi blaffen, slutt prv vr perfekt p noe vis. Aksepter deg selv som du er, det er mer enn godt nok. Og for all del slutt bry deg om hva folk mtte tenke om deg, det spiller null rolle !

Preben Flygansvr

06.10.2014 kl.22:38

Heisann Thea, jeg vil bare si at du er utrolig tft gjort av deg st fram med det! jeg har nettopp sttt fram med at jeg sliter med Selvmords tanker og hvordan barndommen min har vrt jeg har valgt vre pen om det p grunn av at jeg vil hjelpe andre. Jeg kommer over deg inne p tv2.no og hvis du kan ta kontakt med meg hadde det vrt veldig fint vil snakke litt med deg ang det. Skriv til meg i mail s kan vi enten snakke sammen over Mail eller p Facebook.

Hper hre fra deg :)

Toril

06.10.2014 kl.23:57

som jeg kjenner meg igjen. Har selv sosial angst og vet hvor forferdelig det er leve med dette. En vil jo s gjerne vre sosial og vre med andre, men klarer det rett og slett ikke. Syns det er veldig positivt at du er pen og rlig, og ikke minst at du har skt hjelp allerede n i s ung alder. St p, aldri mist hpet om at det blir bedre. Kjempeflink er du :-)

Ole

07.10.2014 kl.00:07

Hadde det slik jeg og.. siden midten av barneskolen faktisk. Ikkr bare sosial angst, men den var spass sterk at jeg fikk diagnosen Selektiv Mutisme. Hadde dette helt til 10. Klasse p ungdomsskolen, var HELT for jvlig. Ble mobba, folk forsto meg ikke. Selv ikke min egen far, som kasta meg ut p trappa, lste dra og jeg fikk ikke komme inn igjen fr jeg hadde beskt en 'kamerat'. Ikke at de forsto meg srlig godt de heller. Mista diagnosen i 10. Klasse som sagt men sliter fremdeles litt med sosial angst. Spesielt nr det kommer sosiale aktiviteter p universitetet i oslo, her jeg gr n. Er 20 r. Det som hjalp for min del var da jeg begynte jobbe i butikk hos Joker! Fra den gang lste ting seg en gang for alle! Men det er utrolig tft og vanskelig!

Lykke til imorra :)

Mister Bluff

07.10.2014 kl.08:52

Takk for at du delte din historie, du er ikke alene.

Jeg er en eldre mann som har slitt med sosial angst siden barndommen. Og sliter fortsatt i enkelte sammenhenger, spesielt sosiale arrangementer og settinger. Jeg har prvd psykolog, men det hjelp ikke, det ble bare tkeprat der. Alle mennesker er forskjellig, og har sin egen fasit.

Min lsning ble ta utgangspunkt i det jeg mestret. Noe som fungerer godt. Da jeg var 20 og fikk arbeide ble ogs mye forandret. P en arbeidsplass blir man akseptert og sett p annerledes - mye grunnet stor aldersspredning samt at fokus p egen arbeidsoppgave tar fokus litt fra en selv. Befriende.

Senere fikk jeg en snill kone, en jeg kunne dele ALLE mine tanker med. Dette ble ogs et stort vendepunkt. Da hadde jeg en person som forstod og aksepterte meg - uansett. Selv om jeg fortsatt sliter med angst i sosiale lag er det lettere nr man har noen som forstr en med seg, og man kan nesten gjemme seg litt bort om du skjnner. S man overlever.

I dag gjr jeg det jeg trives best med, og unngr situasjoner jeg er ukomfortabel med - snn blir livet veldig godt leve. Klarer godt snakke med fremmede, men oppsker ikke slike situasjoner lenger.

Ida

07.10.2014 kl.15:36

Hei Thea! Takk for at du deler, er selv i samme situasjon, forstr hva du mener. Godt hre jeg ikke er alene. St p! Det er vi som er sterke, som takler et liv med s mange utfordringer. F ville taklet en dag i vre "sko"!

Maria

07.10.2014 kl.16:48

Fler med deg! Har selv sosial angst, og gr p en tilpasset skole der det bare er meg og lreren, fordi eg ikke takler mange folk. Jeg vet hvor forferdelig det er, og det er s og si umulig forst om man ikke har opplevd det selv. Si ifra her om du vil prate og dele erfaringer, eg kjenner deg ikke, men er her for deg<3

08.10.2014 kl.01:39

Jeg er p snart 21 r kjenner meg igjen i alt du sier, har hatt diagnosen sosial agst siden februar i r men har slitt helt siden barnehagen. P min side er mobilen min vrste fiende, den str alltid p lydls alle tror den er dlagt men den funker jeg klarer bare ikke ta den. Heldigvis har jeg verdens beste kjreste som forstr meg <3

Det er en lang vei til d "normale" livet, nsk oss alle lykke til <3

Marianne.

08.10.2014 kl.14:14

Hei.

Fint innlegg:) Jeg hadde angst for fire-fem r siden, gikk til psykolog, fikk kognitiv behandling, medisiner.. Og ble bra:) Hadde et fint liv i fire r, helt til det plutselig kom tilbake n i sommer. Igjen m jeg ta fram gamle erfaringer og komme meg ut av dette. Er 34 r, jobber ikke....Og jeg skal komme meg ut av det, har jeg klart det fr, kan jeg vel igjen!

Men vil du vil komme ut av det med mestringsvelser, og gjr smting som gjr deg bedre: Ta et godt bad, istedet for g legge seg. Det er ikke mye, men du forandrer hodet bare litt med styre det til noe mer positivt som du selv liker, og gjr ting for din egen skyld, ingen andre:)

Svein

10.10.2014 kl.00:10

Hei. Gr p 2.videregende og har slitt med angst i snart tre r. Kom egentlig som et lyn fra klar himmel da jeg begynte p ny skole til 1. videregende. Kjente at jeg ble mer sjenert og at jeg blei meir nervs. Det vrste med meg var at jeg svettet s voldsomt mye at jeg ble hemmet. Sliter enda med dette... Kan ikke vre med p sosiale sammenkomster, og trekker meg veldig mye unna nr det er mange der. Tenker ogs veldig mye p hva som kan skje og hva jeg m gjre og hva andre tenker og gjr.

Liker ikke g i kantina p skolen, eller ta buss, men jeg gjr det. Fler meg ikke bedre av gjre det, men heller det motsatte. Det jeg fler er at alle ser p meg, og bare jeg hrer noen ler, s tror jeg det er av meg de ler.

Etter dette innleget her og mtet ditt med GMN s satte jeg foten min ned og fortalte min mor dette. Vi snakket veldig mye og lenge om dette, hun sa hun egentlig hadde skjnt det. Jeg har egentlig ingen venner i nrheten av her jeg bor, siden jeg har sittet hjemme i alle disse rene. fler egentlig at folk har glemt meg...

Du med dette inlegget har gjort at jeg n innser at jeg har et problem og at jeg trenger hjelp fr komme meg ut av denne onde sirkelen. Kjenner meg veldig igjen det med mobilen bl.a., ogs det med skolen.

(17 r)

anonym

11.10.2014 kl.12:50

Tusentakk for at du skrev dette inlegget! jeg har lenge hatt det slik du forteller her men ikke skjnt hvorfor, klarer ikke lengre g p skolen og alt har bare blitt ett eneste virr varr, men n har mamma og pappa ordnet med BUP og jeg fler meg ikke like alene etter ha lest dette. Jeg fortalte dem om det slik du gjorde nemlig. jeg blir ikke kvalm, men jeg fler jeg blir kvlt.

St p videre og masse lykketil i hvertfall ! :)

Julie

16.10.2014 kl.16:54

Kjenner meg igjen i det du skriver, hos meg er bare samvittigheten like sterk som angsten der jeg str som ett sprsmlstegn i og med at jeg ikke vet hva jeg skal gjre. Jeg vil bare du skal vite at du ikke er alene, du viser til andre folk at styrken din helt utrolig med skrive dette innlegget, det beundrer jeg virkelig. Jeg nsker deg all lykke videre, jeg hper ting blir lettere for deg, st p videre, du har all sttte fra meg. ^ - ^

Thea C

28.10.2014 kl.17:33

Det er s modig gjort av deg og skrive det p bloggen, og i det hele tatt at du har turt lage en blogg!! Jeg sliter ogs med angst men noe som har hjulpet meg er si mer ja til ting! S neste gang noen spr deg om du vil vre med s si ja! Jeg kan love deg at du kommer til vre glad du gikk nr du kommer hjem igjen! Jeg vet det ikke er noe som helst gy og det er ogs vanskelig, men det hjelper og det blir bedre etterhvert!

meg1

14.02.2015 kl.16:47

Vil bare f sagt at du er vanvittig modig som har lagt ut dette. Vr stolt av deg selv!! :)

Hilsen ei med FULL forstelse for alt rundt dette angst-marerittet

Frida April

06.03.2015 kl.01:20

Her har jeg visst lest meg tilbake til et gammelt innlegg! S godt du skriver, s fint innlegg. Nydelig er du ogs! Jeg hper du har det litt bedre n, og at du har noen gode dager ogs. Fint se alle de fine kommentarene du har ftt, hper du tar de til deg!

nsker deg alt godt! Hilsen Frida April. :)

15.03.2015 kl.22:47

Fantastisk bra skrevet! Jeg slet meg igjennom hele US med sosial angst og panikkanfall. Folk trodde bare at jeg var sjenert og snn, siden jeg alltid takket nei til fester og bursdager og slikt. Jeg husker jeg hadde masse panikkanfall om kvelden fr skolen, hvor jeg hyperventilerte, skalv, grt og skrek. Jeg trodde jeg skulle d hver gang :( heldigvis er det mye bedre idag, nr jeg frst turte innrmme at jeg hadde et problem. jeg gr til psykolog fortsatt, utrolig deilig ha en snakke med, som ikke dmmer deg og ser p deg som en grning som hrer hjemme p mentalsykehus i tvangstrye. Utrolig bra at du er pen om dette, sikkert veldig mange det ute som trenger vite at de ikke er alene❤️❤️ St p videre, du er utrolig sterk!

Ghost

20.05.2015 kl.22:52

Veldig bra at du tar opp dette her, fint skrevet. Jeg skriver mye om livet og flelsene mine med angst p bloggen min, sjekk den ut: http://youarefree.blogg.no/

theacintia

21.05.2015 kl.00:32

Veldig bra skrevet! Jeg syns det er flott og sterkt av deg trre pne deg som du gjr. Du er en veldig vakker jenter, og som alle andre fortjener du det beste. Hper du har en god psykolog som kan hjelpe deg gjre livet litt enklere.

LysetSerDeg

21.05.2015 kl.01:43

Angst kommer av frykt. Frykt for tape seg selv p et vis. Om det er bli skjellt ut, bli ydmyket, dumme seg ut, at andre tenker noe negativt, bli arrestert, krasje d etc...Det er frykt. Vi lever med frykt fordi samfunnet er bygget p feil verdier. Livet er en drm. Det finnes ingen dd. "d" er passere over til en annen tilstand. Nr en vet at en ikke dr, da forvinner frykt. Nr frykt forsvinner, da forsvinner sosial angst. Frykten erstattes med en flelse av under og spenning. For lse et problem m du ke bevisstheten din til noe hyere enn den bevisstheten som skapte problemet...Mediter. Mediter i din ensomhet, om natten, nr du er i rommet ditt. Dropp alle tanker, sprsml og lyster. Bare vr, aksepter og la ting g...Det er OK ikke ha kontroll. Noe i deg nsker blomstre, det er OK at du ikke tillater det. Lev livet i ditt eget tempo..resten av verden er en illusjon ;)

Sara

01.06.2015 kl.13:37

For et fint innlegg! Du er modig som trr st fram, og ogs fordi du trr akseptere at du er som du er. Jeg sliter ogs med angst, ikke sosial angst da, men jeg har problemer med godta det. Jeg har det grusomt, men VIL til ingen pris ha det slikt. Selv om jeg jo vet at det er s vanlig. Angst og psykiske lidelser skal liksom vre s tabubelagt, sykt bra at noen str opp og snakker om det!

Kassandra

06.07.2015 kl.21:14

S flott du skriver! Og enda flottere at du tr vre pen om det!

Kristin Johanne

01.02.2016 kl.19:05

Takk for at du er modig og deler dette p bloggen din. Det ga meg hjelp til forst mer ift min kjreste og hans angst. nsker deg alt godt 😊

Charlotte

07.04.2016 kl.10:22

Jeg har det ogs snn.. Hodet mitt henger ikke med lenger. Jeg vil bare ha fred. Fred i sjelen. D. Jeg er ikke bra nok. Jeg ser rundt meg, de andre er ikke bra nok de heller. Ikke de fleste. S tenker jeg at det er imponerende at de greier fungere i hverdagen, feite eller stygge eller misformede eller hva faen de er. Hvordan i helvete greier alle andre trives med seg selv? Fuck dem all. Ingen og ingenting er bra nok i mine yne. Jeg vil s gjerne vre glad, vil s gjerne vre glad i de rundt meg, vil s gjerne vre en trivelig person. Men nei, jeg er kjedelig og likegyldig. Helvete.

Legg igjen en kommentar

hits