livet med angst

  • Skrevet 16.09.2014
  • Klokken 00:00

For det første må jeg poengtere det at dette er ett innlegg ment for mine bekjente. Jeg vil at mine venner og bekjente skal vite hvorfor jeg ikke svarer dem, hvorfor jeg ikke går på skolen, hvordan jeg har det og hva det egentlig er som "feiler meg".

 For første gang idag har jeg snakke åpent ut med en preson om hvordan det er å ha sosial angst. Jeg har aldri tørt å åpne meg om angsten fordi jeg har alltid har hørt at grunnen til at jeg ikke klarer å gå på skole, gå ut , gå på butikken osv, er kun fordi jeg er lat og at jeg ikke gidder. Jeg har alltid blitt møtt med negativitet og følelsen av at ingen forstår. Nemlig, de forstår ikke. Ingen kan forstå hvordan det er å ha angst med mindre man har opplevd det selv. Det virker så håpløst å forklare til andre. Første gang jeg skulle forklare at jeg trodde jeg hadde sosial angst ble jeg fortalt at det bare var tull og hvis det var noe jeg led av så var det å være hypokonder. Etter dette holdt jeg vel det meste om hvordan jeg hadde det for meg selv. Det hender at jeg har postet innlegg her på bloggen sånn at folk skal få vite hvordan jeg har det, kun fordi det er for vanskelig for meg å skrive det direkte til dem. For første gang har jeg opplevd idag at noen har hatt litt forstålelse for hvordan jeg har det. Når jeg ble ferdig med den samtalen merket jeg så utrolig fort at kroppen min føltes mye lettere. Nå vet hun hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor jeg er som jeg er og hvor vanskelig det faktisk er for meg. Jeg skulle egentlig det sto et stempel i pannen min som sa: sosial angst. Sånn at alle visste om det og skjønte hvorfor jeg er som jeg er. Og det er det jeg vil få frem dette innlegget. Sånn at det ikke blir noen missforståelser.

Først og fremst kan jeg fortelle dere rett ut hva jeg sliter med. Jeg har fått diagnosen sosial fobi og depressiv lidelse. Jeg har slitt med angsten over flere år. Den begynte smått i 6-7 klasse og har bygget seg opp. Den bygget seg drastisk opp etter jeg flyttet til Eidsvoll. Med en gang jeg mister kontrollen over en situasjon får jeg helt panikk og vet ikke hva jeg skal gjøre. Og situasjoner hvor uforutsette ting kan skje holder jeg meg unna i frykt for å gjøre noe dumt.

Mobilen min står som regel alltid på lydløs. Dette er det en grunn til. Hver gang mobilen min lager en lyd stiger pulsen min skyhøyt. Jeg sliter med å puste. Samtidig som jeg kjenner hjerte slår som bare det er det akkuratt som om hjerter og pusten min stopper helt om. Det virker som om hele kroppen min bare fryser helt og står bom stille. Jeg kjenner en enorm klump i halsen som det overhodet ikke går ann å svelge ned. Jeg tenker over hva det kan være. Jeg er nødt for å finne tusen mulige forklaringer i hodet mitt til hva det kan være det står på meldingen. Jeg biter tenna sammen og sjekker hva i huleste det kan være. 

Ofte får jeg meldinger av ukjente mennesker som har lyst til å bli kjent med meg. Meldinger starter som regel med noe så lite som ett hei. Alle bør vel klare å svare hei tilbake? Men nei. Jeg klarer det ikke. Jeg tørr ikke. Jeg er redd for hva som kommer til å bli sagt videre. Jeg er redd for hva den andre personen kommer til å tenke om meg. Jeg er ikke verdig å svare tilbake heller. De andre som skriver til meg er jo mye lengre opp på rangstigen enn meg. Jeg svarer de ikke. De fortsetter å skrive. Jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke svarer. Når det er sagt så åpner jeg som regel ikke meldingen dems ordentlig engang. Jeg leser kun det som kommer opp som en varsel. De venter på svar, noe de ikke får. Så kommer den lange meldingen om hvor overlegen jeg er som ikke svarer. Men jeg er jo ikke overlegen? Jeg tørr bare ikke svare. Hadde de bare visst. 

"Idag(skrevet den 12.09)  har jeg blitt 17 år. Jeg burde vel egentlig være glad over at jeg kun har 1 år igjen til jeg blir myndig, men nei. Her sitter jeg på rommet mitt alene distanserer meg bort fra alt og alle. Jeg tenker. Jeg tenker så utrolig mye og jeg gråter. Hvorfor? Godt spørsmål, for jeg vet ikke selv. Jeg har ikke kontroll over følelsene mine. Følelsene og tankene mine tar overhånd over meg. De vil ikke la meg gjøre som jeg vil. For jeg vil jo være glad idag. Jeg vil dele denne dagen med familien. Men jeg klarer ikke. Jeg har mistet all matlyst, jeg sliter med å trekke pusten dypt inn , jeg har ikke lyst til å bevege meg utenfor døren og jeg føler meg som et null. Jeg tørr ikke logge meg inn på facebook i frykt for at jeg ikke har fått noen gratulasjoner. Jeg har fått 4 meldinger på mobilen idag morges og kun klart å svare på 1 av de. Pappa ringte meg men jeg klarte ikke ta telefonen. Det hele endte med at telefonen var kun påskrudd i 1 time etter jeg våknet. Jeg sliter med å si takk når folk gratulerer meg. Om jeg må klarer jeg såvidt å presse frem et takk. Ordet takk er et ord jeg sjeldent bruker, i de tilfellene jeg bruker det blir det lite og beskjedent ett. Om jeg får et kompliment klarer jeg aldri å ta det innover meg, for det er en stemme inni hodet mitt som sier at det fine andre sier til meg er en løgn eller ironi. Det er en løgn som de tror skal få meg bra. Men det blir ikke bedre. Du kunne gitt meg 100 positive tilbakemeldinger, men jeg blir aldri bra nok for de. Jeg er et null , et ensomt null. Kun fordi jeg befinner meg i et virrvarr av tanker som prøver å drepe meg innvending."

Jeg har prøvd å gå på skolen, men igjen jeg klarer ikke. Nå er det privatist og nettstudier som gjelder. Skolen er min verste fiende. 700 dømmende ungdommer som ikke er det minste hyggelige. 8 timer eksponering i strekk. Jeg blir utslitt både psykisk og fysisk. Hver eneste dag blir en kamp. Noe som er utrolig viktig for meg er å få en utdannelse. Jeg misslykkes ifjor. Jeg hater å innrømme det, men det var det jeg gjorde. Jeg fikk diagnosen min siste skole halvår etter ett skole halvår med en ordentlig kamp. Når folk spurte hvorfor jeg aldri var på skolen skyldte jeg på ryggen. Jeg løy, det var ikke bare ryggen. Det var angsten. Det var den som stoppet meg. Hver skole dag ble til en evig kamp. Jeg fikk alltid panikk før jeg skulle på skolen. Jeg fikk ikke sove. Jeg våknet som regel i 4-5 tiden hver dag. Jeg prøvde å legge en plan og se for meg alle situasjoner jeg kunne komme opp i. Jeg var så fortvilet at jeg ofte brøt ut i tårer. Men jeg viste det aldri til noen. Jeg kjente alltid alle kjennetegne kom, pulsen steg, hjertet var i halsen, hadde vanskelig for å puste, kroppen ble helt stoppet opp, svettet i henende som bare det og det føltes ut som jeg kunne kaste opp når som helst. Jeg brakk meg av og til på vei til skolen. I det jeg gikk ut av bilen til mamma og begynt å gå mot skole dørene ble pulsen ennå høyere og alt 100 ganger sterkere. Idet jeg gikk inn skole dørene kjente det alltid ut som om jeg skulle besvime å gå rett i bakken. 

Når jeg ikke fikk til å gå på skolen ble jeg sittende med en dårlig følelse. Jeg følte meg misslykket og fortvilet. Jeg låste meg inn på rommet mitt og tenkte. Jeg kunne ligge å bare tenke i flere timer. Jeg klarte ikke se på mobilen og heller ikke på macbooken. Jeg følte meg så utrolig ensom og alene. Jeg hadde så utrolig lyst til å bare legge meg ned å gråte men jeg klarte det ikke. 

 Grunnen til at jeg ikke åpner meg til så veldig mange er fordi jeg har vært åpen og deretter bare blitt forlatt. Jeg vet det er så utrolig teit å si å høres ut som hver og en annen tenåringsjente. Men når jeg som sliter såpass mye forteller og bretter ut om alt, for å så miste de personene er helt utrolig vanskelig. Det får meg til å føle meg ennå mer ensom og forlatt. Som bare bygger opp angsten og depresjonene enda mer. Hvor enkelt er det å bli kjent mednye mennesker i ett helt nytt med miljø, når du ikke stoler på mennesker og er livredd for å snakke med dem?

Jeg hater det at jeg ikke klarer å takle normale ting. Jeg klarer ikke gå på skolen, klarer ikke gå på butikken, klarer ikke ta telefonen når noen ringer, klarer ikke skrive meldinger. Jeg vil. Jeg vil så utrolig mye , men jeg får det ikke til. Jeg håper at du som har lest dette innlegget nå skjønner at jeg ikke har det så lett, at jeg ikke er overlegen og at jeg ikke er sånn dere tror. Så værsåsnill alle mennesker der ute ikke døm en person uten å vite hvordan de egentlig har det. Det er så utrolig mye jeg skulle ha skrevet nå. Men så lenge det blir en viss oppklaring er jeg fornøyd.



Det som er det verste er at alle tror jeg er lykkelig. Jeg er en proffesjonell eccedentesiast.


kommentarer: 97




16.09.2014 kl.00:36

Tøft gjort! og veldig bra skrevet!

martha

16.09.2014 kl.00:37

Blei sletta, ja. Like useriøst. ;-p

Nora

16.09.2014 kl.00:43

Har akkurat samme "diagnoser" og kjente meg veldig igjen. Tøft gjort av deg å poste dette :) Tror det er mange som ikke forstår hvordan det er. Håper på alt det beste for deg <3 klem

theaharmens

16.09.2014 kl.00:43

martha: Grunnen til at kommentaren din ble slettet er fordi du rett og slett skrev en kommentar jeg ikke likte og syntes noe om. Helt greit med konstruktiv kritikk , men kommentaren din var vel ikke akkuratt ment som det?

Eva

16.09.2014 kl.01:24

Jeg kjenner meg så godt igjen i alt du sier. For meg brøt angsten ut i november ifjor, men gikk ikke til psykolog før i februar. Er bare 19år, og slet mye med å komme meg på skolen, i tillegg var det mitt siste år på VGs, mye press med karakterer og oppmøte. Var selv mye borte fra skolen, og skyldte på hodepine og null søvn. Turte heller ikke å si noe til vennene mine, det var lettere å komme opp med en unnskyldning for at jeg ikke var på skolen, ikke ville være med på kino og lignende..

Jeg håper det går bedre med deg nå! Og er glad for at du delte din histore :)

Lykke til videre!

Ida Andreassen

16.09.2014 kl.01:33

Jeg har ikke fått no diagnose, men jeg vet at jeg sliter med depresjon og at det har pågått i en del år, så jeg skjønner hva du mener når du sier at ingen forstår hvis de ikke har opplevd det selv!

Det er bra å skrive og få ut følelsene, ikke bare sitte å tenke på alt men skriv ned alt du føler, tenker og opplever, det blir som en slags terapi. Jeg hadde store problemer med å fortelle at jeg var deprimert til de nærmeste så jeg skrev alt jeg følte, tenkte og opplevde også fikk de lese det, og da skjønte de det.

Det er veldig vondt å holde alt inne for seg selv, å ikke ha noen å fortelle det til. Det jeg gjør og noe du kan gjøre er å skrive som om at du forteller det til noen, som du gjorde nå i dette innlegget, bare noe du kan ha for deg selv for å få ut tankene. En dag så kan de ordene hjelpe en annen som lider av det samme, det er en bra følelse å tenke på at man kan hjelpe andre, men først så trenger man hjelp selv.

Depresjon og sosial angst tar tid å overvinne, men det er ikke umulig og du kommer til å vinne den kampen! Klem :)

Bliss

16.09.2014 kl.01:41

<3 fader så tøff du er. Slitt med angst selv, så får virkelig vondt av å lese dette. Stå på, kjære deg <3 vi kjemper dessverre en kamp mange forstår lite om.

Teemo

16.09.2014 kl.02:05

Har slitt en del med sosial angst. Var ikke like alvorlig som ditt tilfelle da jeg fint kunne gå ut blant folk men gjorde mitt beste for å unngå kontakt med andre. Snakket med en flott psykolog flere ganger i uken i en lang periode og fikk orden på sakene. Jeg kjenner det i magen når jeg tenker på hvor grusomt jeg hadde det før så jeg føler med deg.

Realiteten er at eksponering er det beste du kan gjøre for å komme over frykten. Dette er lettere sagt enn gjort. Føles helt jævlig men det blir bedre etterhvert, funket bra for min del.

Det er utrolig synd du har blitt forlatt av de du har åpnet opp til. Kan ikke forestille meg hvordan det føltes da jeg var heldig nok til å ha en stort nettverk av tålmodige støttespillere rundt meg, både familie og venner.

Du har en lang vei å gå men jeg er sikker på at du kan klare det med riktig hjelp. Uansett hvor nede du føler deg må du bare vite at det blir bedre så lenge du vil det. Du må virkelig presse deg selv uansett hvor ubehagelig det måtte føles. Eksponering er nøkkelordet. Vil bare lå deg vite at du ikke er alene her i verden.

Dette kan du overkomme, stå på!

linni

16.09.2014 kl.04:08

Har sliti med angst sosialangst og postraumatisk stress:/ kan forstå hvordan su har det;/

saktefilm

16.09.2014 kl.06:01

Kjenner meg kjempe godt igjen i dette og det gjør veeldig vondt å se hvordan du har det, men det er kjempe tøft av deg å skrive om det på bloggen din! stå på videre <3

Mathias

16.09.2014 kl.07:55

Du e nydeli

Maren

16.09.2014 kl.08:22

Stolt av deg ❤️ god bedring ❤️

Cheerchrissy

16.09.2014 kl.08:32

Veldig sterkt innlegg! Stå på <3

Maren

16.09.2014 kl.08:40

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Det kommer nok til å gå litt opp og ned med deg, kanskje, sånn som det gjør med meg. Har de diagnosene selv. Etter hvert hvis du orker, ta deg en liten runde rundt ute, orker du ikke snakke med noen, så fortell at du har litt dårlig tid å må gå. Har du en bedre dag, kan du jo prøve slå av en prat og så kjenner du litt mestring og da får du tilbake litt selvtillitt også, når du ser det går bedre og bedre. Men dette kommer til å ta tid. Begynn med dine nærmeste, kanskje ett kort besøk på 15 minutter osv. Sett ikke så høye krav til deg selv! Lykke til! Det vil bli bedre etter hvert!

Oh

16.09.2014 kl.10:19

...Har det på presis samme måte!

Det er så hardt....så fandens hardt...

Stå på! <3
Åååååå <3 <3 <3 Kjenner jeg bare vil sende deg en klem :)

Mange jeg kjenner har fått hjelp på vei...av coaching. Det kan gi deg noe <3

Jeg har giweaway på bloggen min nå på mange gratis coachtimer <3

Lykke til på din vei i livet ! <3 :)

jenny margrethe goss dikkanen

16.09.2014 kl.11:30

Lykke til videre! Sliter selv med angst og depressive, er nå bedre enn jeg har vært på mange år. Jeg har og blitt kalt hypokonder utallige ganger. Men det finnes lys i tunellen!

maren

16.09.2014 kl.11:36

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har totalt angst for å betale i butikken, spesielt når jeg skal bruke kort, så er jeg liv redd for at kortet skal bli avvist eller lignende, det skjedde en gang og da gikk jeg i bakken. Ganske pinlig men alt ble helt svart for mennesker sto rundt meg og stressa med å komme seg hjem.

Veldig fint skrevet, og du skal vite at du er ikke alene med å ha det slik!

liz

16.09.2014 kl.11:50

Har selv slitt med panikkangst, sosial angst og angst generelt. Dette er en forferdelig sykdom som sliter like mye fysisk som psykisk. Jeg er enig i det du sier om at ingen virkelig kan forstå angst før en selv har opplevd den over en lengre periode. Det og ha angst kan føre en inn i en ond sirkel som en ikke kommer ut av. Med en gang man føler syptomer på angsten, blir man redd for å få den noe som gjør at den garantert kommer. Med angsten følger også deprisjonen og følelsen av og være mislykket, ikke god nok rett og slett! Den følelsen kjenner jeg så utrolig godt! Det viktigste når en har angst tror jeg er å slutte å være redd for angsten, man må vite at den ikke er farlig, det blir bedre!

Jeg kjempet i stillhet mot angsten og panikkanfallene i flere år så syns det er utrolig sterkt gjort av deg å dele dette. Når du deler dette er det et stort steg mot å bli bedre! Jeg holdt angsten inne for meg selv, helt til jeg traff bunnen med et smell! Jeg knuste helt og måtte fortelle det til noen. Jeg startet med kjæresten min, etterfulgt av mamma, deretter legen min som henviste meg til en psykolog. Jeg ble flinkere å snakke om angsten med venner, jeg sluttet og skjule den, allerede da kjente jeg at jeg var blitt bedre. Livet ble mye lettere! Jeg kunne nå snakke med de jeg var glad i når jeg hadde angst(som jeg hadde hele tiden). De støttet meg og forsto. Nå 2år senere er livet mitt blitt mye mye bedre, jeg har fortsatt angst, men klarer og holde den i sjakk. Jeg er ikke redd for angsten, den er en del av meg og på mine verste dager vet jeg at mine nære støtter meg.

Vil også anbefale på det sterkeste boken "Tenk deg Glad" av David D Burns til alle med angst/deprsisjon. Denne boken ble min levende bibel i de verste periodene, boken viser til at det du føler er normalt og gav meg svar på veldig mange spørsmål rundt angsten og deprisjonen min. Denne boken er helt magisk! Alle burde virkelig lest den! Det er også en del øvelser i boken en kan gjøre om en har angst/deprsjon og jeg anbefaler og gjøre disse øvelsene. Øvelsene kan høres ganske latterlige ut og når en er langt nede vil en aldri ha tro på at de fungerer, men det gjør de! De fungerte vertfall utrolig godt på meg, selv om jeg ikke hadde troen på de!

Håper du kommer deg ut av den onde angst sirkelen etterhvert. Huska at du er ikke mislykket, angst er utrolig skummelt normalt! Du hjelper mange mennesker ved å skrive dette innlegget, ved å vise at det er normalt. Angst og deprsisjon er dessvere allt for tabu i vårt samfunn selv om så mange mennesker sliter med dette.

madde85

16.09.2014 kl.16:53

Jeg og sliter med angst

anonym

16.09.2014 kl.17:19

Hei, veldig tøft gjort av deg å stå frem, du hjelper mange ved å dele dette innlegget :)

Du er iallefall ikke alene, jeg har hatt sosial angst siden jeg var liten og jeg hater det.

Jeg tørr ikke å fortelle det til vennene mine eller til lege slik at jeg kan få behandling. Jeg fikk behandling når jeg var mindre, men så trodde alle det gikk bedre så da sluttet de, men egentlig alle disse åra har det ikke gått bra, synes angsten har blitt verre i det siste.

Jeg har det akkuratt likt med ordet "takk", klarer så vidt å si det, og jeg aner ikke hvorfor, hadde det sammme med ordet "godmorgen", fikk helt angst da folk sa det til meg og klarte ikke si det til bake. Noen som vet hvorfor ?

Og alle tankene som dukker opp, om at du er verdiløs, fortjener ikke ditt og datt, at jeg bare kan dø for ingen bryr seg og så blir jeg bare helt tom.... HELE TIDEN. Hodet mittt eksploderer.... måtte bare få det ut hehe.

Heter Kevin jeg

16.09.2014 kl.19:08

Thea da.. jeg kjenner deg ikke, men "føler" med deg, har hatt angst før, men en svak en, satt inne, aldri på skolen såogsi.

Jeg ville bare at du skulle vite at du ser utrolig nydelig ut å virker som ei HERLIG jente! men er sjennert så tørr ikke å skrive til deg.. Hadde jeg kjent deg bedre å bodd nermere så hadde jeg lett kommet å holdt deg med selskap da du var på ditt verste :)

En med sko

16.09.2014 kl.19:23

Var veldig utgående og livling intill jeg fikk det der selv. Bare for å være litt ekstra morsom fikk jeg stress i samme slengen. Angst var ikke nok.

Presset meg selv frem i 2år noen ganger i uka etter en stund. Ikke fremme i mål enda, men klarer nå å jobbe og går bedre blandt folk.

Kan se målstreken der fremme nå.

Så alltid etter nærmeste sted jeg kunne løpe unna når jeg var ute på senteret o.l.

Var det for mange rundt meg ble jeg svimmel, kvalm, ristninger og stresset.

Hver dag ble en kamp, men ville ikke la den vinne, for noe slikt kunne jo ikke skje meg.

Så stå på. Ta godt vare på de nærmeste som støtter deg og deg selv. Dette klarer du.

17.09.2014 kl.07:28

Du er nydelig

Anne Hagberg

17.09.2014 kl.11:50

Hei Thea! Du skriver veldig fint, tøft av deg å være så åpen om angsten! Du sier at dette er ment for venner og bekjente, men jeg lurer på om du kunne tenke deg å dele tankene dine med flere? I så fall ønsker jeg å intervjue deg med tanke på å lage en sak til Romerikes Blad/rb.no. Du kan sende meg en uforpliktende e-post, så tar vi det derfra. Håper å høre fra deg! Med vennlig hilsen Anne Hagberg, journalist.

17.09.2014 kl.14:46

Så utrolig tøft skrevet av deg! Sliter ikke med det du gjør, men med noe som heter ME det er en utmattelsessykdom og kjente meg faktisk igjen i mye av det du skrev! Jeg greier heller ikke dra på skolen eller være sosial fordi jeg blir så sliten, føler meg ofte veldig mislykka og at alle planene jeg hadde før jeg ble dårlig ikke kommer til å skje, men har skjønt at helsa kommer først og jeg vet at alt order seg en gang! Noen av vennene mine skjønner heller ikke hvor dårlig jeg faktisk er, noe som er veldig vanskelig og frustrerende, men ta vare på de familie medlemmene og vennene som faktisk er der for deg, det er de som betyr noe ikke alle andre!

GOD BEDRING, du er nydelig og utrolig tøff som tørr og skrive om noe som er så vanskelig!

Nora

17.09.2014 kl.14:53

huff av meg, som om jeg skulle skrevet hver og en av ordene selv. Selv om det høres brutalt ut, for det meg til å føle meg litt bedre når mange andre har det som meg. Jeg vet du også får det litt bedre når du hører andre strever med det samme. Her sitter jeg altså, 18 år og har begynt på vg1 IGJEN. jeg har bestemt meg for at angst og depresjon ikke skal stå i veien for meg til å få en utdanning.

Kathrine Bjørnstad

17.09.2014 kl.15:37

Due e så nydelig Thea<3

Sara Lahon

17.09.2014 kl.16:45

Veldig tøft gjort av deg å skrive et innlegg om dette. Stå på videre <3

. .

17.09.2014 kl.17:00

Du er nydelig.

Prinsemammaen

17.09.2014 kl.18:20

"Be kind for everyone you meet is fighting a battle you know nothing about" er et ordtak som heter. Passer fint i denne sammenhengen. Fint å lese din historie :)

Helene

18.09.2014 kl.11:02

Utrolig mange som kommer med kommentarer som; "Jeg vet hvordan du har det, og sliter med det samme selv" her på bloggen din. Dette er så utrolig bra skrevet, og føler du på mange måter kommer med poenger så rett frem at pusten blir slått ut av meg. Snakk om å beskrive min hverdag ! Full jubel og aplaus til deg for at har klart å skrive dette innlegget å poste det ut. Her jeg nå sitter i en alder av 24 og kjenner pulsen stige og hode dundre av bare tanken på å "dele" ditt innlegg slik at min omgangskrets skal bedre forstå. Jeg har alt sittet i over en halvtime å vurdert, frem og tilbake om jeg tørr å dele slik at alle de vennene jeg ikke lenger har bedre skal forstå. For meg ble det bl. annet lettere å miste venner enn å fortelle. De vennene jeg har nå (litt over ett år siden angsetn begynte sommeren 2013) er venner jeg har fått i ettertid. Jeg gikk et halvt år før jeg i det hele tatt åpnet meg for legen. Og enda to mnd før jeg turte å ta i mot phsykologbehandling. Men jeg har fortsatt ikke klart å snakke åpent med terapeuten.

Så hvorfor skal det være så vanskelig? Hva mer har jeg å miste? Jeg som har mistet alle barndomsvennene, korps-hobbyen, jobben og det å kunne snakket åpent og fortrolig med familien?

Tlf er min verste fiende, rett før dørklokka. Jeg tørr ikke slå den av. Da slår angsten inn når den skal slås på igjen, hva om det er kommet noen meldinger eller mail mens den var av? Derfor er den heller på lysløs, noe som irriterer min forlovede og familie noe voldsomt. Det har nesten blitt til at de synes det er humoristisk.. Men de vet ikke årsaken, all fortvilelsen, tårene og stresset som ligger til grunne for at jeg velger å ha den på lydløs.

Dette ble langt, men poenget mitt var; så utrolig flott av deg å skrive et slikt innlegg ! Jeg beundrer deg. Ønsker å ta deg som et eksempel å dele innlegget slik at andre også kanskje skal forstå meg litt bedre. Men jeg tørr ikke..

Mvh. Helene

Elise

18.09.2014 kl.12:29

Hei Thea!

Jeg har selv slitt med angst siden jeg var ca 7 år, kanskje til og med før det ut i fra det jeg har blitt fortalt av min mor.

Helt siden jeg var 10 år har vi prøvd alt slags behandliger. Psykolog, medisinering, utremedisinering, avslappende oljer, akupunktur, fysioterapi osv. Og av alle disse behandligene var det kun en av de som faktisk funket. Den funket så bra at når jeg møter på terapauten min blir jeg helt på gråten fordi jeg er så takknemmelig!

Det var noe som kalles fotsoneterapi - som blir utført av fysioterapaut. Hun trykker på forskjellige punkter under føttene, og masserer mens hun trykker. I tillegg til dette fikk jeg på slutten av timen et lite plaster med en bitteliten gullkule plassert i øret, på et punkt som gjør at du slapper av. Samt lærte hun meg noen helt fantastiske pusteteknikker som jeg skulle bruke samtidig som jeg trykket på kulen i øret.

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, å kanskje til og med veldig rart ut. Men etter 5-6 behandliger var jeg helt angstfri i 6 år før jeg tok meg en behandlig til hos henne. Endelig fikk jeg livet mitt tilbake!

Du burde virkelig teste ut dette, og jeg håper med alt jeg har at det kan hjelpe deg like mye som det gjorde for meg :-) stor klem.

en dude

19.09.2014 kl.16:59

Dette her e bare tull, Eg kjenne fleire som har sosial angst å mye av det du skrive e bare tull å ting du finne på

Vis noge så har du sjølbilde problemer og oppfører deg overlegen men mener det er angst

ingen med sosial angst tør ikke svare på en melding eller får skyhøy puls pga telefonen fordi det har ingenting med noe som helst form for sosial angst å gjør

Heidi

21.09.2014 kl.22:13

"EN DUDE"

Fytti helve*te så provosert jeg ble av det tullet som kom ut av kjeften din. Du har tydeligvis verken erfaring eller kunnskap om hva du prater om. Gå å ta deg et eple og klapp igjen om ting du ikke har peiling på.

Tøft å stå frem om dette Thea! Nøkkelen av egen erfaring er å presse seg selv. Gjøre ting man ikke alltid har lyst til selv om det er forferdelig vanskelig. Det vil bli bedre med tiden, jeg lover! Stå på, og gi aldri opp!

22.09.2014 kl.19:42

Så utrolig tøft å dele!

Fler og fler tørr å stå frem med sin fortelling! Tror det hjelper alle å snakke om alvorlige ting!

Har en kjæreste som også har en form for angst, vet hvordan han har det.. Det er tøft å stå på sidelinjen også, bare tenke at du ikke klarer å gjøre det noe bedre for han eller hjelpe han til å bli helt frisk

heijmeb

23.09.2014 kl.23:40

AMEN! Jeg har selv angst og kjente meg igjen i det aller meste i dette innlegget! Jeg håper virkelig du kommer deg ut av det eller får hjelp til å leve med angsten. Selv begynner jeg i behandling for sosial angst og paranoia + flere diagnoser i Oktober, og jeg håper virkelig det skal hjelpe meg. MASSE MASSE lykke til!

heijmeb

23.09.2014 kl.23:41

Har foressten veldig lyst å følge deg, men det går ikke ann å følge deg. Fint om du hadde kunne "fulgt" meg, sånn at jeg får opp hver gang du har skrevet.

chanrora

27.09.2014 kl.10:57

Fin artikkel i Romeriksblad i dag lørdag! DU ER TØFF!

Kristin Noelle N

28.09.2014 kl.10:57

Hei!jeg vil bare si at du er kjempetøff som står fram og viser angsten ett ansikt.Jeg er voksen nå men jeg hadde det som deg ett helt år for en del år siden og jeg vet hvor vanskelig det er.Jeg gikk ikke ut på ett år,satt bare inne og lovte meg selv at "imorgen"skal jeg klare det men det ble til at jeg ikke våget.Og den følelsen av å mislykkes :0(.Det er grusomt! Så kjenner meg igjen.Jeg håper at du får hjelp til å takle angsten.Det finst mange flinke behandlere der ute.Og jeg vet at det er mulig å minske angsten.Du er kjempe tøff og jeg vil ønske deg lykke til.<3.

Jarle-Jostein

28.09.2014 kl.11:03

Hei_! jeg kjenner meg igjen. har selv sosial angst, har blitt mye bedre, men låste meg inne i mange år. først siste halvåret det virkelig har blitt forbedret. men går selvfølgelig opp og ned. viktig å ta en utfordring om gangen, ikke gå for mye ut av sine grenser når angsten fester seg på en. og utfordre angsten etter sitt eget tempo ikke andres. Du er ærlig, du utfordrer angsten. du er tøff og stolt av deg! Lykke til videre! jeg er sikker på at du vil finne den gyldende vei, der du kan leve med angsten men at du kontrollerer den!

Anita

28.09.2014 kl.13:46

Hei..skulle ønske jeg hadde en "trylleformel" som kunne hjelpe deg! Men du er kjempe pen, så utseende trenger du ikke hjelp med:) men trist at så utrolig mange ungdommer sliter... Tror mange ungdommer i dag har en snev av sosial angst:( Vil ønske deg all mulig lykke!!!

mia

28.09.2014 kl.14:24

ikke slemt ment, men hvis du har sosial angst, hvorfor har du høyhæler stående på rommet ditt? Kan du feste liksom? (serriøst spørsmål) :)

Vera

28.09.2014 kl.15:06

TUSEN takk for at du satte ord på det jeg har følt på gjennom oppveksten.

Det begynte på barneskolen hos meg også, og det har bare utartet seg. Nå er jeg over 30, så har slitt med dette i iallefall 20 år. Noen ganger er det bedre, andre ganger ikke. Alt kommer an på dagsformen min. Det er lettere sagt enn gjort når andre sier: Du er så pen, du er faktisk helt ok, når ditt eget selvbilde står stand by uannsett hvor mye du steller deg og doller deg opp. Man føler seg stygg uannsett.

Jeg har prøvd ganske mye, på ett punkt la jeg meg også inn på psyk.avdeling for å komme meg opp igjen. Jeg har gått jevnlig til psykolog, jeg har gått på medisiner og jeg har prøvd å endre livsstil. Men det er ikke lett når man føler seg alene. Det tror jeg du også føler litt på.

Jeg blir stresset med mye folk rundt meg, og føler på paranoia ganske ofte når jeg møter nye mennesker: Hva vil de synes om meg, er jeg stygg, er jeg grei, vil de like meg for den jeg er? Det ender opp med at folk synes jeg er overfladisk og frekk fordi jeg ikke klarer å si så mye. Og min måte å "bryte" gjennom isen på, er å slå av en spøk eller 4.

Telefoner kan jeg bare glemme. Bare jeg skal ringe min mor, så blir jeg kvalm. Til og med når kjæresten min ringer, blir jeg dårlig. Selv om at langt bak i hodet mitt så vet jeg at det er ok å ta den telefonen. Selvbildet nekter å rikke seg. Det har ført til at jeg har mistet mange venner, fordi jeg ikke er sosial nok.

I de siste årene har jeg nok hatt en "det får gå som det går" - mentalitet. Orker ikke å kjempe mer for å få en bedre hverdag. Jeg har kjempet i så mange år for depresjonen og angst, så om jeg får en diagnose til kommer jeg til å gjemme meg helt.

Men når det er sagt, så har jeg flere gode dager nå, enn dag jeg var på din alder. Jeg er nok litt mer konsentrert, men skole må jeg bare glemme. Mange instanser er enig på at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, og det er jeg glad for. Da slipper jeg å kjempe mer for å beholde jobber, slipper å kjempe for å bli sett.

Dette har ført til at jeg har roet meg med at jeg strekker ikke lenger enn jeg klarer selv. Og akkurat nå klarer jeg meg med å kun være med selv.

Det er lov å legge seg for å hvile inniblant, men du må ikke ligge for lenge.

Hege

28.09.2014 kl.15:38

Vet du ikke tror på meg, men du er virkelig ei nydelig jente. Og jeg er akkurat som deg, tror heller ikke på det når folk sier sånt. Men jeg mener det, og håper en vakker dag at du tar til deg det folk sier;) Jeg er nå hele 32 år, og har slitt med sosial angst siden jeg var ca 20 år. Har gått til 3 forskjellige psykologer og prøvd tabletter, uten at dette har hjulpet meg særlig. Savner å kunne trene, være med venner og være lykkelig. Folk kommenterer stadig at jeg ser så blid ut, men de skulle bare visst hvordan jeg føler meg innvendig.. Føler virkelig med deg, og er så glad for at du skriver om angst. Ikke lett å sette ord på det, men jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev. Du er ikke alene! Stå på videre! En dag skal vi nok begge føle oss like lykkelige, som folk mener vi ser ut utvendig;) Vi får ha trua:)) Klem

Janne

28.09.2014 kl.16:14

dhar det akkurat slik selv! du klarer dette thea,du tror meg kanskje ikke men du gjør det,vi gjør det! det er så vanskelig å sette seg inn i hvordan folk egentlig har det på innsiden, men ikke kast bort tid på å forklare til noen som er dømt til å ikke forstå! snakk med familien din og psykolog. snakk med folk som har det på samme måte, gjerne snakk med meg! vi kan klare dette sammen. jeg skjønner så godt følelsen din av å være som alle andre, og det å sette så høye forventninger til seg selv, det er så grusomt å føle at en aldri strekker til. jeg skjønner deg

Lærer på VGS

28.09.2014 kl.17:01

Hei Thea, jeg er en mann på 30 år som jobber som lærer på vgs. Jeg har selv slitt med sosial angst de siste 15 årene av livet mitt, så jeg vet hvordan det føles. I likhet med deg går jeg også inn i en rolle når jeg står i klasserommet og underviser. Jeg lar blikket mitt vandre mye og forsøker hele tiden å holde fokus på eleven og det faglige, noe man uansett skal gjøre som lærer. Nettopp det gjør at jeg holder ut. Jeg skyr det meste av oppmerksomhet rettet mot meg selv, og min store utfordring i hverdagen er å spise lunsj sammen med 20 kollegaer som alle er interessert i å prate. De har ingen anelse om at jeg sitter der anspent som felestreng og gleder meg til lunsjen er over.

Jeg tror du bør gi det tid. Det er viktig at du en gang i blant kommer deg ut, men gjør det forsiktig og med folk du føler deg komfortable med. For all del, vær åpen om det til lærerne dine fordi det er så vanskelig for oss å se hva du faktisk sliter med. Lærere har taushetsplikt og ved at de vet mer, kan de også ta hensyn. Faktisk vil jeg si at noe av det mest nyttige for min del har vært å flytte på meg til nye steder hvor ingen kjenner meg fra før. Det gjør at jeg kan starte med blanke ark og sakte men sikkert bygge opp trygghet rundt nye mennesker. Det er også viktig å ha ting å drive med som gjør at du kan skifte fokuset vekk fra deg selv og over på andre eller det du driver med. Jeg ønsker deg lykke til videre, og husk at du blir ikke frisk over natta.

rolv bjarne staldvik

28.09.2014 kl.17:28

Du er tøff som står frem med din sosialfobi

Marlene

28.09.2014 kl.17:38

Hei! Jeg synes det er flott du klarer å skrive om angsten din! Jeg har det ganske likt som deg, kjenner meg veldig godt igjen. Jeg er 17 år og skulle gått på 2 vgs, men nei. Jeg sitter hjemme, på et rom, alene. Angsten har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke gå på butikken alene, noen må alltid være med meg, og helst betale for meg. Det å betale i kassen er vanskeligt. Og det er bare en liten bagatell for hvor sosial en må være i livet. Det gjør meg ganske deppresiv, for jeg vet hvor lite jeg klarer og hvor mye jeg vil. Bare det å poste denne kommentaren er en stor utfordring. Skriver jeg rett? Sier jeg noe feil? gir det i det hele tatt noen mening? ..

Inger ramsvik

28.09.2014 kl.17:45

Eg vett ka det er har hatt det sio var liten å har det endå men husk det er ikkje berre meg og deg såm har det;) eg syns du er kjempe flotte å så kull såm står fram😃eg ikkje så tøff men har barn .stå på skal du sjå du vinner over det meste;) lykke til😃

I London

28.09.2014 kl.17:47

Jeg vil anbefale deg forfatteren Napoleon Hill. Han har skrevet flere bøker om hvordan hjernen virker og spesielt om underbevisstheten. Flere av vidoene hans ligger også på YouTube. Jeg var i samme sted som deg, og i dag så er jeg frisk og reiser verden rundt. Ikke vent på at andre skal hjelpe deg. Bare begynn å utfordre deg selv. Start med gjøre mest mulig selv, for eks. Gå aleine til butikken. Du er den eneste personen som kan hjelpe deg selv.

Inger

28.09.2014 kl.17:58

Hei Thea :)

Tøff diagnose, tøft liv, spesielt med tanke på alle de stygge kommentarene du får! Har ikke angst selv, men vet utmerket hvordan du har det. Det finnes hjelp, det har du sikkert hørt før. Skummet gjennom filene her, men så ingenting om eksponeringsterapi. Sjekk med psykolog/BUP, de har helt sikkert kunnskap om eksponeringsterapi - den virker i de fleste tilfelle. Lykke til - håper du får et normalt liv til slutt :D

trude

28.09.2014 kl.19:54

Kjære fine deg! Jeg føler sånn med deg og vet akkurat hva du går igjennom. Jeg har hatt akkurat de sammen problemene, bare at de startet i 15 års alderen. Jeg trodde aldri jeg skulle bli frisk, men nå nærmer jeg meg 23 år og det er veldig lite angst igjen. Jeg håper du holder ut og har tro på at ting blir bedre. Det fortjener du. Og all respekt til deg og din ærlighet. Masse lykke til:)

Caroline

28.09.2014 kl.21:05

Vet ikke engang hvor jeg skal starte. Men jeg må jo nesten starte med å si hvor utrolig fantastisk vakker og nydelig du var på det bildet du la ut sammen med innlegget. Du har et utseende flere hundre tusen jenter drømmer om. Selv om du ikke tror på dette, så ber jeg deg av hele mitt hjertet å hvertfall godta det. Du er ikke nødt til å være enig, men ta det imot og vit at jeg mener det. En annen ting er at selve innlegget var utrolig bra skrevet. Jeg sliter med angst selv, ikke sosial angst, men panikk angst. Dette hemmer meg ikke på samme måte i min hverdag som i din, men jeg vet virkelig hvordan følelsen av angst føles på kroppen. Hvordan det er å ha en diger klump i halsen som ikke kan svelges, og hvordan det er å miste pusten helt og få følelsen av at man hvert øyeblikk besvimer. Jeg vet angstfølelsene, og hvor forferdelig de er. Vet også hvor vanskelig det er å få andre mennesker til å forstå. Angst sliter en ikke bare ut psykisk, men også fysisk. For det er jo tross alt fysiske smerter. Mitt råd til deg er å få hjelp. Jeg vet det høre teit og umulig ut, men det er virkelig ikke noen andre måter. Det finne ingen snarveier når det kommer til sykdommer, psykisk og fysisk. Nå vet jo ikke jeg om du har fått hjelp selvfølgelig, og det er jo egentlig noe jeg tror at du har. Men uansett så er du en vakker og nydelig jente, som fortjener å ha det bra resten av livet ditt. Du fortjener å gå på skolen, å være med venner, å kunne svare på meldinger og rett og slett ha det bra. Jeg ønsker deg lykke til uansett hvordan du fikser dette. Jeg har troa på at du kan bli frisk og klare det ❤️❤️❤️ Masse kjærlighet og klemmer fra meg

Øyvind

28.09.2014 kl.21:12

Glad du klarte/turte å skrive dette innlegget. Sliter med angst og telefonskrekk (i mildere form enn deg riktignok, men dog) og diverse andre ting selv, og vet at det kan være tøft. Håer du får det bedre nå som du har "stått frem" med problemene dine, og grattis med å få artikkel på side2 :).

Og ikke bry deg om hva umodne eller uvitende folk kommer og lirer av seg. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på" ;).

Cecilie Eide

28.09.2014 kl.22:41

Hei Thea! Ville bare si at jeg synes du gjør et viktig arbeid med å sette ord på hvordan det er å leve med angst. Det er mange ungdommer (og veldig mange voksne også) som har det som du. Jeg har nevnt deg i min egen blogg idag, og reflektert litt rundt hvorfor det er sånn at så mange sliter med angst og utbrenthet idag. Følger deg, og håper at du får åpnet dørene dine igjen😊

marit jullumstrø

28.09.2014 kl.22:48

Hei du. Jeg er ei dame på 23år. jeg kunne gjerne tenkt meg å fått snakket med deg, hvis det er mulig. du kan kontakte meg på 98836093 eller Facebook hvis du ønsker. jeg har en del personlig erfaring som jeg gjerne kunne tenkt meg å snakket med noen om. hilsen marit.

Tor

28.09.2014 kl.22:56

Hei!

Vil bare si at det ikke er mørkt i andre enden av tunnelen. Det er mulig å løfte seg opp til uante høyder.

Hilsen en som har vært i bunnen og har kommet til toppen.

Som en klok mann da en gang ; -"Du vet, det er kun menneskene som har slikt ett spenn på følelse registeret sitt. Du er heldig som får føle hvordan det er å være så langt nede. Tenk hvordan det vil føles å komme seg opp på toppen igjen! ".

Bestem deg for hva du vil i livet Thea. Sett deg det som mål. Del veien opp i mindre delmål. Hvordan skal du nå dine mål? Du vet det allerede. Nå følg de! Lykke til ;-)

meg

28.09.2014 kl.22:57

du er nydelig

Øyvind

28.09.2014 kl.23:22

"En dude": mistenker at du stakk fort som fy etter å ha skrevet den kommentaren, og at du ikke kommer tilbake, men føler for å skrive dette likevel... å generalisere på grunnlag av at "jeg kjenner flere som..." er latterlig tynt, spesielt når du tar det skrittet å angripe noen direkte slik du gjør i kommentaren din lenger oppe. Alle mennesker er forskjellige, og det gjelder også vi som sliter med angst. Hos noen er det langt mer alvorlig og ødeleggende enn hos andre.

Synes det blir spesielt drøyt å anklage et menneske du mest sannsynlig aldri har møtt for å dikte opp plagene hun skriver om, og tillegge henne en overlegen personlighet på grunnlag av at du "kjenner flere som". Tenk deg om før du legger igjen flere slike kommentarer.

Sindre

28.09.2014 kl.23:35

Jeg har en lignende situasjon selv, bare jeg ikke har våget å snakke offentlig om den, slik som deg. Jeg vet rett og slett ikke om jeg tørr, med tanke på hvordan folk reagerer. Man ser jo her at de fleste reagerer jo positivt, og prøver og si så mye bra som mulig! Men jeg er så ekstremt redd for alle som ska gjøre det stikk motsatte. Men til poenget: du bør være stolt av deg selv, og ikke minst glad for at du gjorde dette. Jeg kan tenke meg det var en stor lettelse for deg! Leser bloggen din, og for å være helt ærlig ventet jeg ikke dette! Men lykke til med å bekjempe det, og jeg håper for din del det går din vei!

Ola

29.09.2014 kl.00:09

Har slitt med nøyaktig det samme i årevis, og prøvd alle mulige metoder. Anbefaler deg å søke om 8-ukers opphold på Modum Bad. Desidert det beste og mest lærerike behandlingsstedet i landet..

En fyr

29.09.2014 kl.00:32

Så en artikkel om din tilstand i Hamar Dagblads nettutgave,håper du kommer over angsten. Jeg liker ikke mange folk den dag i dag,blir sliten i hue av det. Ønsker deg uansett lykke til.

Amalie

29.09.2014 kl.00:43

Du er så sterk! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, bare i litt mildere former eller hva jeg skal si.. Men jeg synes du er tøff, tøft av deg og poste dette innlegget. Du er verdifull og du er langt i fra mislykket! Jeg heier på deg!

Kristine

29.09.2014 kl.09:04

Hei Thea!

Jeg leste artikkelen om deg på Side2 nettopp, og ville bare si at det er håp! Livet blir kanskje ikke alltid som planlangt, men mitt beste råd er å aldri gi opp. Ta imot hjelp og utfordre deg selv litt og litt, når du er klar for det. Jeg droppet ut av skolen som 15 åring, og var omtrent akkurat som deg, Jeg har en litt annen form for sosial angst, men hovedpunktene og følelsene er mye av de samme. Jeg mistet det meste av venner og mitt liv ble stort sett på internett.

I dag er jeg 28 år, har vært arbeidsufør siden jeg var 18 år pga kroniske smerter og sosial angst som har gjort meg ute av stand til å takle en jobb. Men jeg har også kjempet mot NAV for å få godkjent skolegang som tiltak, vært igjennom utallige tester og samtaler og fikk faktisk ikke diagnosen min før for 3 år siden... Noen ganger kan systemet være helt håpløst, men til slutt kom ting på plass en etter en. Jeg har jobbet enormt mye med meg selv, og har nettopp fullført 2 år på kveldsskole for å ta opp VGS fag, og går nå første året på Høgskolen! Jeg har to små barn og samboer, et par gode venner og en hund! Den sosiale angsten og det ødelagte selvbildet vil nok aldri forsvinne. Men det har blitt veldig mye bedre, og etter å ha funnet ut hvilken type jobb jeg kan fungere i, er jeg nå på vei til et mer normalt liv med en vanlig jobb! Jeg har funnet venner jeg gjerne går til i stedet for å være alene, og jeg føler meg noenlunde akseptert i klassen. Bare det er et enormt fremskritt i seg selv :) For min del fant vi ut at det var veldig viktig å være i et mannsdominert arbeidsmiljø, hvor jeg ikke hadde så mange jenter/damer rundt meg, da jeg alltid sammenligner meg negativt med dem. Og da bygger angsten seg opp raskt!

Så uansett hvor tøft det føles nå, det finnes alltid muligheter! Og siden du har fått diagnosen såpass tidlig er dine muligheter store! Ønsker deg masse lykke til, vi er mange som har vært/er der du er, og det er flott at du tør å stå fram :)

Mange klemmer fra meg!

Christina

29.09.2014 kl.10:17

så utrolig tøft av deg å skrive om dette. Du er ei nydelig jente og håper alt fikser seg for deg fremover ❤️

Mari

29.09.2014 kl.11:00

Så flink du er til å skrive! Du får frem alt så bra, og jeg kjenner meg veldig igjen. Det er så sårende hvordan folk tenker at man er lat og at det bare er å ta seg i sammen.. Jeg har aldri helt forstårt problemet mitt med telefon, jeg har aldri tenkt at lydløs har noe med angsten å gjøre, men nå lærte jeg noe nytt av deg. Nå gir plutselig alle de rare telefonvanene mine meg en mening. Tusen takk!

Bitta Bøthun Bjørnsdotter

29.09.2014 kl.12:50

Thea. Eg beundrar deg. Du har med din unike styrke utlevert det innerste av deg. Og med det er du til stor nytte og hjelp for alle som ikkje har vore gjennom det sjølv,- men ser kampen andre må gjennom. Og sjølvsagt den som er midt oppi det sjølv. Takk.

Eg håper kampen blir lettare for deg etterkvart. Du er til stor inspirasjon!

"Storms don't last forever"

Jeanette Seily

29.09.2014 kl.17:19

Hei Thea. Jeg ønsker bare å fortelle deg at dette er du ikke alene om, og støtter deg i det du skriver. Jeg vet hvor forferdelig det er å hele tiden føle akkurat dette. Jeg har ikke fått noen diagnose på at jeg har sosial angst. Men aldri tørre ting som er "nytt" for meg, ikke like å være rundt ukjente mennesker, eller mange mennesker generelt, alltid sitte hjemme alene fordi dette er det eneste som føles "komfertabelt" nok for meg å gjøre, så vil jeg nok tro jeg har noe av det samme.

Jeg vet hvor slitsomt, vanskelig og hvor tøft det er å hele tiden ta opp denne kampen mot seg selv. Jeg skjønner hvor vanskelig det må ha vært for deg å skrive dette, og det beundrer jeg deg for! Stå på og ikke gi opp!

Silje

30.09.2014 kl.15:44

Leste om deg på side2 nettopp, og syns det er utrolig tøft av deg å stå fram å fortelle om dette! Alt for lite folk vet om det, og forstår det, så det er kjempe bra det er fokus på det!! Jeg har sosial angst selv, og har slitt med det i mange år nå, så vet hvor vanskelig det er. Stå på!! :)

Idun

30.09.2014 kl.23:13

Du er utrolig tøff og veldig sterk! Stå på! GO GIRL!

Pernille

01.10.2014 kl.15:45

Heier på deg! God bedring :-)

en fyr

01.10.2014 kl.21:37

Hei Thea.

Jeg utfordrer angsten min hver uke. jeg har alltid vært glad i mestringsfølelse, og jeg tror ikke jeg er alene om det. hva om du prøver å utfordre angsten. skriv ned alt du er redd for på et ark, gjør en ting av det som står på arket i uka. start med det letteste og jobb deg oppover. når angsten har roet seg ned så tenker du at du greide å stå der, du løp ikke fra situasjonen, og hver fornøyd med at du greide det! etterhvert kommer du til å synes det er spennende å utfordre angsten, og du kommer til å finne nye utfordringer du vil teste deg i. veien er lang, men en dag så blir du kanskje kvitt angsten eller så greier du å leve med den. du er tøff som står fram i media om angst. Har stor respekt for at du gjør det. og jo mer det kommer fram om angst i media jo flere vil prøve å kjempe for å bli kvitt det. og de som sliter med angst vet da også at dem ikke er alene. Dette greier du! stå på!

Nemialone

01.10.2014 kl.22:07

Hei!

Ville bare si at det er utrolig tøft av deg å stå frrem i romerikes blad. Du hjelper mange ved å stå frem. Jeg har selv slitt med sosial angst og blitt bedre. Men sliter generelst med generalisert angst og panikkanfall. Stå på ! Du er ei sterk jente.

¨Meg

06.10.2014 kl.21:45

Jeg er en voksen mann men hadde lignende symptomer i ungdommen. Det som hjelper mye er å lære seg å puste dypt, det krever trening og øvelser over flere måneder. Du må slutte å tenke så høyt om dine medmennesker, de er slett ikke deg overlegne på noen måter, noen av dem. Du må lære deg å gi faen, gi blaffen, slutt å prøv å vær perfekt på noe vis. Aksepter deg selv som du er, det er mer enn godt nok. Og for all del slutt å bry deg om hva folk måtte tenke om deg, det spiller null rolle !

Preben Flygansvær

06.10.2014 kl.22:38

Heisann Thea, jeg vil bare si at du er utrolig tøft gjort av deg å stå fram med det! jeg har nettopp stått fram med at jeg sliter med Selvmords tanker og hvordan barndommen min har vært jeg har valgt å være åpen om det på grunn av at jeg vil hjelpe andre. Jeg kommer over deg inne på tv2.no og hvis du kan ta kontakt med meg hadde det vært veldig fint vil snakke litt med deg ang det. Skriv til meg i mail så kan vi enten snakke sammen over Mail eller på Facebook.

Håper å høre fra deg :)

Toril

06.10.2014 kl.23:57

Åå som jeg kjenner meg igjen. Har selv sosial angst og vet hvor forferdelig det er å leve med dette. En vil jo så gjerne være sosial og være med andre, men klarer det rett og slett ikke. Syns det er veldig positivt at du er åpen og ærlig, og ikke minst at du har søkt hjelp allerede nå i så ung alder. Stå på, aldri mist håpet om at det blir bedre. Kjempeflink er du :-)

Ole

07.10.2014 kl.00:07

Hadde det slik jeg og.. siden midten av barneskolen faktisk. Ikkr bare sosial angst, men den var såpass sterk at jeg fikk diagnosen Selektiv Mutisme. Hadde dette helt til 10. Klasse på ungdomsskolen, var HELT for jævlig. Ble mobba, folk forsto meg ikke. Selv ikke min egen far, som kasta meg ut på trappa, låste døra og jeg fikk ikke komme inn igjen før jeg hadde besøkt en 'kamerat'. Ikke at de forsto meg særlig godt de heller. Mista diagnosen i 10. Klasse som sagt men sliter fremdeles litt med sosial angst. Spesielt når det kommer sosiale aktiviteter på universitetet i oslo, her jeg går nå. Er 20 år. Det som hjalp for min del var da jeg begynte å jobbe i butikk hos Joker! Fra den gang løste ting seg en gang for alle! Men det er utrolig tøft og vanskelig!

Lykke til imorra :)

Mister Bluff

07.10.2014 kl.08:52

Takk for at du delte din historie, du er ikke alene.

Jeg er en eldre mann som har slitt med sosial angst siden barndommen. Og sliter fortsatt i enkelte sammenhenger, spesielt sosiale arrangementer og settinger. Jeg har prøvd psykolog, men det hjelp ikke, det ble bare tåkeprat der. Alle mennesker er forskjellig, og har sin egen fasit.

Min løsning ble å ta utgangspunkt i det jeg mestret. Noe som fungerer godt. Da jeg var 20 og fikk arbeide ble også mye forandret. På en arbeidsplass blir man akseptert og sett på annerledes - mye grunnet stor aldersspredning samt at fokus på egen arbeidsoppgave tar fokus litt fra en selv. Befriende.

Senere fikk jeg en snill kone, en jeg kunne dele ALLE mine tanker med. Dette ble også et stort vendepunkt. Da hadde jeg en person som forstod og aksepterte meg - uansett. Selv om jeg fortsatt sliter med angst i sosiale lag er det lettere når man har noen som forstår en med seg, og man kan nesten gjemme seg litt bort om du skjønner. Så man overlever.

I dag gjør jeg det jeg trives best med, og unngår situasjoner jeg er ukomfortabel med - sånn blir livet veldig godt å leve. Klarer godt å snakke med fremmede, men oppsøker ikke slike situasjoner lenger.

Ida

07.10.2014 kl.15:36

Hei Thea! Takk for at du deler, er selv i samme situasjon, forstår hva du mener. Godt å høre jeg ikke er alene. Stå på! Det er vi som er sterke, som takler et liv med så mange utfordringer. Få ville taklet en dag i våre "sko"!

Maria

07.10.2014 kl.16:48

Føler med deg! Har selv sosial angst, og går på en tilpasset skole der det bare er meg og læreren, fordi eg ikke takler mange folk. Jeg vet hvor forferdelig det er, og det er så og si umulig å forstå om man ikke har opplevd det selv. Si ifra her om du vil prate og dele erfaringer, eg kjenner deg ikke, men er her for deg<3

08.10.2014 kl.01:39

Jeg er på snart 21 år å kjenner meg igjen i alt du sier, har hatt diagnosen sosial agst siden februar i år men har slitt helt siden barnehagen. På min side er mobilen min værste fiende, den står alltid på lydløs alle tror den er ødlagt men den funker jeg klarer bare ikke å ta den. Heldigvis har jeg verdens beste kjæreste som forstår meg <3

Det er en lang vei til d "normale" livet, ønsk oss alle lykke til <3

Marianne.

08.10.2014 kl.14:14

Hei.

Fint innlegg:) Jeg hadde angst for fire-fem år siden, gikk til psykolog, fikk kognitiv behandling, medisiner.. Og ble bra:) Hadde et fint liv i fire år, helt til det plutselig kom tilbake nå i sommer. Igjen må jeg ta fram gamle erfaringer og komme meg ut av dette. Er 34 år, jobber ikke....Og jeg skal komme meg ut av det, har jeg klart det før, kan jeg vel igjen!

Men vil du vil komme ut av det med mestringsøvelser, og gjør småting som gjør deg bedre: Ta et godt bad, istedet for å gå å legge seg. Det er ikke mye, men du forandrer hodet bare litt med å styre det til noe mer positivt som du selv liker, og gjør ting for din egen skyld, ingen andre:)

Svein

10.10.2014 kl.00:10

Hei. Går på 2.videregående og har slitt med angst i snart tre år. Kom egentlig som et lyn fra klar himmel da jeg begynte på ny skole til 1. videregående. Kjente at jeg ble mer sjenert og at jeg blei meir nervøs. Det værste med meg var at jeg svettet så voldsomt mye at jeg ble hemmet. Sliter enda med dette... Kan ikke være med på sosiale sammenkomster, og trekker meg veldig mye unna når det er mange der. Tenker også veldig mye på hva som kan skje og hva jeg må gjøre og hva andre tenker og gjør.

Liker ikke å gå i kantina på skolen, eller å ta buss, men jeg gjør det. Føler meg ikke bedre av å gjøre det, men heller det motsatte. Det jeg føler er at alle ser på meg, og bare jeg hører noen ler, så tror jeg det er av meg de ler.

Etter dette innleget her og møtet ditt med GMN så satte jeg foten min ned og fortalte min mor dette. Vi snakket veldig mye og lenge om dette, hun sa hun egentlig hadde skjønt det. Jeg har egentlig ingen venner i nærheten av her jeg bor, siden jeg har sittet hjemme i alle disse årene. føler egentlig at folk har glemt meg...

Du med dette inlegget har gjort at jeg nå innser at jeg har et problem og at jeg trenger hjelp får å komme meg ut av denne onde sirkelen. Kjenner meg veldig igjen det med mobilen bl.a., også det med skolen.

(17 år)

anonym

11.10.2014 kl.12:50

Tusentakk for at du skrev dette inlegget! jeg har lenge hatt det slik du forteller her men ikke skjønt hvorfor, klarer ikke lengre å gå på skolen og alt har bare blitt ett eneste virr varr, men nå har mamma og pappa ordnet med BUP og jeg føler meg ikke like alene etter å ha lest dette. Jeg fortalte dem om det slik du gjorde nemlig. jeg blir ikke kvalm, men jeg føler jeg blir kvælt.

Stå på videre og masse lykketil i hvertfall ! :)

Julie

16.10.2014 kl.16:54

Kjenner meg igjen i det du skriver, hos meg er bare samvittigheten like sterk som angsten der jeg står som ett sprøsmålstegn i og med at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare du skal vite at du ikke er alene, du viser til andre folk at styrken din helt utrolig med å skrive dette innlegget, det beundrer jeg virkelig. Jeg ønsker deg all lykke videre, jeg håper ting blir lettere for deg, stå på videre, du har all støtte fra meg. ^ - ^

Thea C

28.10.2014 kl.17:33

Det er så modig gjort av deg og skrive det på bloggen, og i det hele tatt at du har turt å lage en blogg!! Jeg sliter også med angst men noe som har hjulpet meg er å si mer ja til ting! Så neste gang noen spør deg om du vil være med så si ja! Jeg kan love deg at du kommer til å være glad du gikk når du kommer hjem igjen! Jeg vet det ikke er noe som helst gøy og det er også vanskelig, men det hjelper og det blir bedre etterhvert!

meg1

14.02.2015 kl.16:47

Vil bare få sagt at du er vanvittig modig som har lagt ut dette. Vær stolt av deg selv!! :)

Hilsen ei med FULL forståelse for alt rundt dette angst-marerittet

Frida April

06.03.2015 kl.01:20

Her har jeg visst lest meg tilbake til et gammelt innlegg! Så godt du skriver, så fint innlegg. Nydelig er du også! Jeg håper du har det litt bedre nå, og at du har noen gode dager også. Fint å se alle de fine kommentarene du har fått, håper du tar de til deg!

Ønsker deg alt godt! Hilsen Frida April. :)

15.03.2015 kl.22:47

Fantastisk bra skrevet! Jeg slet meg igjennom hele US med sosial angst og panikkanfall. Folk trodde bare at jeg var sjenert og sånn, siden jeg alltid takket nei til fester og bursdager og slikt. Jeg husker jeg hadde masse panikkanfall om kvelden før skolen, hvor jeg hyperventilerte, skalv, gråt og skrek. Jeg trodde jeg skulle dø hver gang :( heldigvis er det mye bedre idag, når jeg først turte å innrømme at jeg hadde et problem. jeg går til psykolog fortsatt, utrolig deilig å ha en å snakke med, som ikke dømmer deg og ser på deg som en gærning som hører hjemme på mentalsykehus i tvangstrøye. Utrolig bra at du er åpen om dette, sikkert veldig mange det ute som trenger å vite at de ikke er alene❤️❤️ Stå på videre, du er utrolig sterk!

Ghost

20.05.2015 kl.22:52

Veldig bra at du tar opp dette her, fint skrevet. Jeg skriver mye om livet og følelsene mine med angst på bloggen min, sjekk den ut: http://youarefree.blogg.no/

theacintia

21.05.2015 kl.00:32

Veldig bra skrevet! Jeg syns det er flott og sterkt av deg å tørre å åpne deg som du gjør. Du er en veldig vakker jenter, og som alle andre fortjener du det beste. Håper du har en god psykolog som kan hjelpe deg å gjøre livet litt enklere.

LysetSerDeg

21.05.2015 kl.01:43

Angst kommer av frykt. Frykt for å tape seg selv på et vis. Om det er å bli skjellt ut, bli ydmyket, dumme seg ut, at andre tenker noe negativt, bli arrestert, krasje å dø etc...Det er frykt. Vi lever med frykt fordi samfunnet er bygget på feil verdier. Livet er en drøm. Det finnes ingen død. Å "dø" er å passere over til en annen tilstand. Når en vet at en ikke dør, da forvinner frykt. Når frykt forsvinner, da forsvinner sosial angst. Frykten erstattes med en følelse av under og spenning. For å løse et problem må du øke bevisstheten din til noe høyere enn den bevisstheten som skapte problemet...Mediter. Mediter i din ensomhet, om natten, når du er i rommet ditt. Dropp alle tanker, spørsmål og lyster. Bare vær, aksepter og la ting gå...Det er OK å ikke ha kontroll. Noe i deg ønsker å blomstre, det er OK at du ikke tillater det. Lev livet i ditt eget tempo..resten av verden er en illusjon ;)

Sara

01.06.2015 kl.13:37

For et fint innlegg! Du er modig som tørr å stå fram, og også fordi du tørr å akseptere at du er som du er. Jeg sliter også med angst, ikke sosial angst da, men jeg har problemer med å godta det. Jeg har det grusomt, men VIL til ingen pris ha det slikt. Selv om jeg jo vet at det er så vanlig. Angst og psykiske lidelser skal liksom være så tabubelagt, sykt bra at noen står opp og snakker om det!

Kassandra

06.07.2015 kl.21:14

Så flott du skriver! Og enda flottere at du tør å være åpen om det!

Kristin Johanne

01.02.2016 kl.19:05

Takk for at du er modig og deler dette på bloggen din. Det ga meg hjelp til å forstå mer ift min kjæreste og hans angst. Ønsker deg alt godt 😊

Charlotte

07.04.2016 kl.10:22

Jeg har det også sånn.. Hodet mitt henger ikke med lenger. Jeg vil bare ha fred. Fred i sjelen. Dø. Jeg er ikke bra nok. Jeg ser rundt meg, de andre er ikke bra nok de heller. Ikke de fleste. Så tenker jeg at det er imponerende at de greier å fungere i hverdagen, feite eller stygge eller misformede eller hva faen de er. Hvordan i helvete greier alle andre å trives med seg selv? Fuck dem all. Ingen og ingenting er bra nok i mine øyne. Jeg vil så gjerne være glad, vil så gjerne være glad i de rundt meg, vil så gjerne være en trivelig person. Men nei, jeg er kjedelig og likegyldig. Helvete.

Legg igjen en kommentar

hits