DU ER FAEN IKKE BRA NOK

  • Skrevet 06.01.2016
  • Klokken 08:00

Jeg vet du har kjent på det. Den følelsen av å aldri være bra nok. Følelsen av et press som kommer fra alle kanter. Det virker som om alle kjenner på dette presset, men det er ingen som erkjenner det eller innrømme at de føler på dette presset. Men det er der, og ungdommer idag vet det så innmari godt. 

Jeg kjenner på dette presset. Jeg vet det er der. Jeg kjenner det hver eneste dag. Tankene strømmer inn og jeg blir livredd for å ikke være bra nok. Livredd for å ikke kunne strekke til og prestere like bra som alle de andre. Det jeg vil mest her i hele verden er å gå under definisjonen "vanlig ungdom". Jeg vil ha bra karakterer og lykkes på skolen, jeg vil ha en jobb, jeg vil trene 5 ganger i uken og være kjempefit, jeg vil være vakker og ha et uendelig skap med nye fine klær, og ikke minst vil jeg poste 100 bilder i uken av mitt suksessfulle liv på Instagram. 

Hvor kommer presset fra sier du? Jeg tror mye ligger i miljøet på skolen. Jeg husker selv fra da jeg gikk på skolen og de i klassen min klagde over en 5er. De snakket høyt om hvor dårlig karakter de hadde fått og at du var ikke flink med mindre du hadde 6er. Der sitter jeg med min 3er og får verdens værste følelse. Den 3ern jeg hadde jobbet så hardt for å få. Den 3ern jeg var stolt over å ha fått til og klart. Den 3ern var plutselig ikke bra nok lenger. Jeg skammet meg rett og slett over å få en så "dårlig" karakter. Da de andre kom for å spørre hvilken karakter jeg fikk løy jeg fort på meg en 4er istedenfor en 3er. For altså om du får en 3er må du jo være helt stokk stein dum? Det var ihvertfall det jeg trodde. Veldig godt husker jeg også at jeg satt i timen og læreren stilte spørsmål. Jeg hadde så inderlig lyst til å rekke opp den hånda og svare. Men jeg turte ikke. I frykt for å ødelegge for de andre smarte kidsa som alltid ble litt småsure når det var andre enn de som viste at de kunne noe. Og ikke minst i frykt for å svare feil og bli ledd av, for tro meg det har skjedd. Og basert på dette sluttet jeg og snakke i timen. Karakterene var gode og jeg kunne stoffet, men ikke faen om jeg skulle rekke opp den hånden.

Jeg husker også at jentene i klassen min sto i speilet og bare snakket så stygt om seg selv. Det var typ som den scenen i mean girls hvor alle står og snakker stygt om seg selv i speilet. Disse jentene her i klassen min var de peneste jentene på hele skolen. De var så nydelige og vakre. De jentene var de alle andre jenter misunnet og hadde lyst til å være. Der sto de og klagde på alt av utseendet deres. De klagde over hvor feite og store de var. Om de var feite hva var jeg da? Jeg fikk en frykt for å ha gym og svømming. En frykt for å vise kroppen min. Jeg skulket skolen hver gang vi hadde gym, fordi det var tryggere enn å være der å vise frem den store kroppen min. Husker på et tidspunkt hvor jeg bønnfalte læreren min om å heller ha gym teori istedenfor vanlig gym. Og gud som jeg skulle ønske jeg fikk forslaget mitt igjennom så kanskje jeg hadde fått noe annet en 2er i gym.

Jeg kan garantere deg at disse jentene i klassen min var en strl XS/S og her sitter jeg med strl L/XL og hører på hvor feite de er. For om de er feite, da må jeg være sykelig overvektig. Så du kan jo tenke deg når de sa at de har store lår og jeg ser ned på min egen kropp, også ser jeg det at lårene dems er like store som overarmene mine. Jeg følte meg så feit og ekkel. Jeg ble påvirket. Jeg begynte og trene mer enn jeg noensinne hadde gjort før. Jogget 5 ganger i uken, itilegg til cheerleading 3 ganger i uken. Også levde jeg så si på Nutrilett og slankeshakes. En dag så kom smellen hvor jeg fikk vite at jeg hadde ryggproblemer. Jeg ble hasteoperert og fikk vite at jeg ikke kunne trene mer. Jeg gikk rett i kjelleren. 

Det store og hele skjedde jo når sosiale medier kom på banen. Folk postet bilder av alt det suksessfulle de gjorde. Jo vakrere de var jo mer oppslukt ble jeg i de. Slik tror jeg det er med andre og. Vi vil se suksessfulle pene mennesker. Ikke minst vil vi være som de. Vi blir jo nesten grønne av sjalusi og misunnelse i det vi studerer hvert eneste bilde i håp om å lære hemmeligheten til hvordan vi også skal bli like vakre og suksessfulle, og ikke minst få flere tusen følgere på insta. Og nå sitter du hjemme, lager deg en grønn smoothie og poster bildet på insta. I bildebeskrivelsen står det "Nam , kjempe deilig med en grønnsmoothie en mandagsmorgen før trening".  I virkeligheten sitter du der og prøver å tvinge i deg denne sørpa av en drikke. Brekker deg nesten mens du tenker at denne grønnkålen var vel ikke nødvendig. Samtidig tikker det inn med likes og kommentarer. 11-åringene bombarderer kommentarfeltet og oppfører seg nesten som ville løver i forsøkene på og få oppskriften. Jeg har vært der selv. Postet saker jeg egentlig ikke kan stå innenfor, bare slik at andre folk skal tro jeg er suksessfull og flink. 

 Processed with VSCOcam with b5 preset

Og slik har det egentlig ballet på seg. Jeg streber etter å være som de andre. Jeg prøver så hardt jeg kan å imitere noen jeg egentlig ikke er. Fordi jeg vil være den jenta som alle andre jenter har lyst til å være. Jeg vil være perfekt. Og etter alt stresset, presset og jaget etter den ultimate perfeksjonismen, så sitter jeg igjen som psykt perfekt. Jeg sliter med depresjoner og sosial angst. Livredd for å ikke passe inn og har konstant dårlig samvittighet. Hadde jeg som liten ikke brydd meg om dette presset og ikke latt meg påvirke av alle andre så kanskje , bare kanskje hadde jeg vært frisk idag.

Ironien i det hele er jo at jeg vet inderlig godt at ting ikke er slik som jeg ser det på sosiale medier. Jeg vet så godt at 99% av alt det som legges ut og det folk viser av seg selv er fasade. En fasade for å skjule hvordan de egentlig har det. For ingen vil innrømme at de faktisk kjenner på et press. De kjenner at det de gjør ikke er helt slik som det skal være. Nå er kanskje min oppfatning av press annerledes enn ditt, men innrøm det. Du har kjent på det du også. Du kjenner at det ligger der i luften og forteller deg at "Du er faen ikke bra nok"

Og du, det 50år gamle nettrollet som har tenkt til å kommentare masse dritt om at ungdommene i dag egentlig bare er pingler som ikke takler at andre er bedre enn dem, og at det ikke er noe press idag. Du kan ikke si at "Nei, det er ikke noe press idag" og "Nei,folk må bare være seg selv" . Fordi det er så ufattelig vanskelig. La oss si alle nordmenn feirer jul, du vil bli sett rart på om du ikke gjør det. Det vil stilles spørsmål. I det store og hele handler det om å passe inn. Slik er det med oss ungdommer også. Når majoriteten sitter med bra karakterer, vakkert utseende, en stabil god økonomi med råd til masse klær, og attpåtil har et kjempebra kosthold og treningsplan. Da vil du bli sett rart på om du ikke lever slik som de andre. Om du faller utenfor disse rammene er du rett og slett outsider og du VIL bli snakket om. Samfunnet vil finne sin måte å skyve deg unna på. Så kanskje du skjønner nå hvorfor ungdommer jager etter å bli sykt perfekte? Det du kaller sykt perfekt, det er normalen for oss. 

All dette jeg har skrevet om nå er et veldig aktuelt tema. Og temaet som også blir tatt opp i serien "Sykt perfekt" som jeg er med i. I serien vil du møte 7 jenter inkl meg selv, som viser deg hvordan vi egentlig har det. Vi viser deg ektheten bak fasadene vi har. Glem den suksessfulle jenta, fordi nå skal vi vise deg hvordan hun egentlig har det. Følelsene og tankene våres som slipper fri og du vil se sårbarheten i det. Du vil se hvor skjøre vi egentlig er. Nå kommer sannheten endelig frem. 

"Sykt perfekt" har premiere den 13.januar kl 21.40 på TV2. Jeg oppfordrer alle og enhver til å sjekke det ut. Det er 6 episoder og kommer til å gå på hver onsdag fremover. Det er en viktig serie jeg tror vil treffe mange og at ungdommer idag vil kjenne seg veldig mye igjen i. Jeg håper så mange som mulig for med seg denne serien fordi det er et så ufattelig viktig tema. 

 

Kommer du til å følge med? 

 


kommentarer: 19




irenglede

06.01.2016 kl.08:51

Hei. Dette var et meget "rått" ærlig og åpent innlegg. Takk for det. Jeg er i aldersgruppen du nevner, men er på ingen måte noe nett troll. Enhver generasjon ser sannsynligvis tingene fra sitt ståsted. Jeg tror denne prestasjonskulturen og perfektheten gjennomsyrer hele vårt samfunn, ikke bare blant tenåringer.Vi snakker, vi viser og vi beskriver. Har du noen gang tenkt over hvordan vi kan få gjort noe med det? Bare nysjerrig......

theaharmens

06.01.2016 kl.08:56

irenglede: Hei! Jeg tror det første vi må gjøre for å få slutt på presset er å være åpen om det. Man må snakke om det erkjenne at det er der. Så handler det om å innse at samfunnet ikke er så perfekt som vi skal ha det til. Det tror hvertfall jeg kan hjelpe til litt :)

Kent

06.01.2016 kl.09:09

Hei! Først vil jeg bare si det er utrolig modent og ærlig av deg det du skriver om. Det skal du ha stor respekt for, bøyer meg i støvet! Men det er en ting jeg vil ha svar på. Er det viktig for deg at alle bør vite om denne diagnosen du har? Jeg har selv slitet sosialt og har hatt dårlig med venner. Men målet var ikke at jeg skulle gå rundt og fortelle at jeg sleit både fysisk og psykisk. Jeg ville aldri infomert en hel verden for hva jeg sliter med for at jeg skal få litt sympati eller empati. Mange vil tolket det som et oppmerksomhets søkende tiltak, at man sliter egentlig ikke så mye før man får "godkjenning" av andre at man er god nok og duger til det sosiale. Nå som du har havnet på TV vil oppmerksomheten bli enda større på deg. Hvordan vil du takle det at folk tar kontakt med deg i ettertid?

Hejfaderittan

06.01.2016 kl.09:15

Hvis ingen står opp mot dette jaget etter å bli perfekt, så kommer det aldri til å bli noe bedre. Hvis ikke du lar være å delta i rotte-racet så er du en del av problemet.

Hilsen mann, 58 år.

theaharmens

06.01.2016 kl.09:18

Kent: Hei Kent! Digger initiativet til kritiske spørsmål! Grunnen til at jeg velger å være såpass åpen om min diagnose er rett og slett litt for å ta vekk tabuet som er rundt det. Også er det for å sette fokus på at ungdommer i dag får diagnoser grunnet stress og press. Det får du også se i serien at ikke bare gjelder meg. Jeg er litt over det punktet at jeg har angst for å fortelle om angsten. Angsten min har også blitt mye bedret i løpet av årene, nå jobber jeg og går litt på skole. Det at folk tar kontakt med meg vil nok være litt skremmende, men så lenge jeg kan være til hjelp for andre i min situasjon skal jeg ta motet til meg og prøve å hjelpe de så godt jeg kan :-) håper dette svarte litt på dine bekymringer

Inger

06.01.2016 kl.09:35

Du kritiserer alle oss på 50+ for at vi ikke forstår? De fleste av oss forstår nok mere enn du tror, men hadde vel kanskje håpet at "vanlig ungdom" ville vinne over all denne perfektsøken?

Vi er nok også kommet i en alder hvor vi innser at det er ikke så viktig hva andre synes bare vi kan stå for det vi er selv. (Nei jeg må ikke feire jul fordi alle andre gjør det)

Å jo, jeg ser tydelig en helt annen form for press og påvirkning unge har i dag, så jeg er glad jeg ikke er ung. Vi kan ikke snu utviklingen, men vi alle, ung og gamle kan være med å påvirke hvordan vi vil ha fremtiden.

Livet er ikke på nett men rett foran nesen din, du må ikke dokumentere alt i bilder av deg selv på nettet, dine venner ser deg i real life. Alle kan ikke bli stjerner på TV eller nett men alle kan være stjerne i sitt eget liv.

Lilly

06.01.2016 kl.10:24

Hei. Så modig du er som er åpen og ærlig. Ut fra egen erfaring handler åpenhet og ærlighet om å stå for hvem en er og ærlig innrømme sine egne ting. Å være ærlig er mer for sin egen velvære enn for andres. Hvorvidt andre finner det ubehaglig og oppmersomhetssøkende må de stå for selv. Presset ang å være perfekt og yte mest og best har alle kjent på uansett alder. Men som gammel skrukketroll må jeg si boligprisene er hensides vanvittige og unge idag blir presset av finansverdnen til å tjene mest mulig for å få råd til et hjem. Itillegg skal unge alle se ut som retusjerte modeller. Wow jeg dåner av presset de unge er under idag. Dere er absolutt ikke late. Hverken de som er friske eller har utfordringer er late. Norsk ungdom og unge voksne idag imponerer meg fordi de går på mens de samtidig gjør alle oppmerksomme på utfordringene. I gamle dager var de tause. Idag har dere en sterk stemme. Stå på og gjør det du mener er best for deg og bruk stemmen din. Klem fra skrukketrollet.

Line

06.01.2016 kl.11:09

For et bra og ærlig innlegg! Det er så sant det du sier, og vi må slutte å jage!!

06.01.2016 kl.12:32

Og i sort/hvitt bildet over ser du ut som en klon av Sofie Elise... hva med å være seg selv på ekte? Droppe de falske øyevippene som ser ut som de hører til på en drag queen. Skippe den sirlig uttenkte vinkelen. De rosa pornoleppene og tegneserieaktige øyebryn.

Fortsett å skrive, som deg selv!

Marlene Nilsen

06.01.2016 kl.17:42

Jeg elsket dette innlegget! Så bra skrevet og det er et viktig tema. STÅ PÅ!

Ida Marie

06.01.2016 kl.18:38

Jeg gleder meg litt til den serien, det er tøft av dere å stille opp, vise baksidene. Selv kan jeg ikke relatere meg helt til det, jeg har aldri vært en streber, men jeg ser for meg at det er tungt.

Claire Fox

06.01.2016 kl.20:02

Jeg har nok kjent på det mange ganger. Det er også ofte jeg finner meg selv gråtende i senga på grunn av alt og ingenting.. Skolepress og alt slikt

Legg meg gjerne til som venn eller les den siste historien på bloggen min om du vil! Da hadde jeg blitt utrolig glad :)

Ha en fortsatt fin kveld videre <3

Bleiken

07.01.2016 kl.13:43

Er ikke rart at presset koker over når man er så fatalt indoktrinert i et status-fiksert livvsyn. Jeg var også en noldus som "måtte" være sånn og sånn helt til et møte med psykedelika på vgs. Da innså jeg at alt dette er egne vrangforestillinger som man skaper seg i et tappert forsøk i å leve opp til andres forventninger og liv.

Hilde Kristine Andreassen Kristiansen

11.01.2016 kl.03:50

Hei Thea..

Jeg sliter med overvekt, og vet veldig godt hvordan det føles og ikke være glad i sin egen kropp og se alle dine venner har perfekt kropp.. sliter selv den dag med og tøre og la noen være intim med meg ettersom mye mobbing på skolen og av min egen mor når jeg var mindre.. vil veldig gjerne bli venn med deg og prate med vis du vil, så er bare og legge meg til på face vis du vil :) er veldig stort av deg og åpne deg opp på denne måten, og er misunnelig av at du klarer og være så åpen.. du får ha en fin kveld videre :)

Kristina

13.01.2016 kl.22:09

Du er vakker og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om. Ser på serien as we speek, og aldri gi slipp på deg selv, Thea! Du har fått ett liv og det er det livet bare DU kan leve på DIN måte som den jenta DU er. Og du er fantastisk, akkurat som du er. <3

Kjersti

14.01.2016 kl.07:42

Æ beundre din ærlighet på bloggen , slite skjøll me småting men det e ganske "godt" å vite at æ ikke e aleina om å ha det vanskelig.

Stå på !<3

Jenny

15.01.2016 kl.18:56

Takk for at du våger å være den du er og sette lys på noe som bare mer og mer utbredt. Føler at så mange sitter og sliter i ensomhet fordi de er redde for at andre skal se på dem som svake og mislykkede. Det finnes ikke ETT menneske uten fryktfølelse. Tenk om vi bare kunne ha vært åpne med hverandre og støttet hverandre, uten skammen. Personer som deg er med på at dette en dag kan bli en realitet. :)

Ina

29.01.2016 kl.02:14

Det er ikke bare ungdommer som kjenner til og kjenner på det, men voksne også:) Vel skrevet:)

Ariel Charlotte

09.04.2016 kl.23:04

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Kjempebra skrevet!

Legg igjen en kommentar

hits