VIDEO FRA NEW YORK

  • Skrevet 04.02.2014
  • Klokken 20:51


kommentarer: 7



tanker

  • Skrevet 03.02.2014
  • Klokken 23:02

Akkurat nå vet jeg ikke hva som skjer i hodet mitt. Alt er så tomt. Jeg klarer ikke fokusere på noe og uansett hva jeg gjør blir noe feil. Det føles ut som alt bare går nedover. Alt rundt meg står stille , jeg får ikke gjort det jeg har lyst til og jeg føler meg så ensom. Uansett hvor mye jeg prøver blir det feil. Jeg har vel egentlig alltid ikke hatt det helt bra med meg selv , men nå føler jeg meg så alene. Jeg har ikke energi til noe. Og skolen har jeg vel så si gitt opp, eller jeg går jo fortsatt på skolen men jeg orker ikke være der eller holde på med skolearbeid når jeg har det slik som jeg har det. Etter alt som har skjedd virker det nesten som om at jeg har fått en knekk etter at jeg flyttet til Eidsvoll. Jeg trodde det å flytte hit ville bli så mye bedre. Starte med blanke ark. Ingenting ble slik jeg så det for meg.

Jeg går alene hele tiden her, jeg har ingen... Mesteparten av tiden sitter jeg på rommet mitt og gjør ingenting. Jeg kan bli sittende i timesvis uten å røre en finger , bare sitte rolig og tenke. Jeg har ikke kontroll over følelsene mine lenger... Det virker som om jeg er helt tom inni meg , jeg ser ikke lenger glede i de tingene jeg elsket å gjøre før. Jeg kan sitte å være lei meg i timesvis og jeg har så ufattelig lyst til å gråte, men jeg får det ikke til. Jeg kan ikke bare dra ut å være med venner, slik jeg kunne før. Jeg klarer ikke fortelle noen hvordan jeg egentlig har det. Hver jævla dag klistrer jeg på et falsk smil og later som alt her i verden går bra, når det egentlig er sånn at det er like før livet mitt faller i grus. Jeg savner å ha noen rundt meg som kan forstå og noen som kan løfte meg opp.

Såklart jeg har jo familien min , men de ødlegger mer for meg enn de hjelper. De prøver virkelig hardt for å få meg bedre , men det er vanskelig når de ikke forstår hva som er galt med meg. Jeg kan prøve å forklare , men igjen så forstår de det ikke , de prøver å le det bort  og gjøre narr av det... Det er virkelig ikke det jeg trenger ... Alt jeg får til svar er bare at jeg er en manipulerendes jævel, som vet hvordan jeg skal få folk rundt lillefingeren min. Det er ikke sånn ... Jeg prøver bare å få hjelp. Jeg tror ikke så mange vet hvor vondt det er å faktisk fortelle folk at man sliter , for å så bli ledd og gjort narr av de nærmeste man har.   Jeg føler meg bare enda dårligere når ingen forstår , tror på meg og skjønner. Foreldrene mine tror jeg bare er lat, men det de ikke skjønner er at depresjonen suger til seg all energien min, den knuser håpene og drømmene mine. Tar bort all motivasjonen min og gjør sånn at jeg har lyst til å avslutte alt.

Jeg føler meg rett og slett helt meningløs. Alt rundt meg går til helvete, jeg klarer ikke prestere noen ting bra. Uansett hva jeg gjør vil folk alltid finne en feil ved meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg virkelig skal klare å holde ut så jævlig mye lenger.  Alt går i en ond sirkel jeg aldri kommer til å komme ut av. Og det verste er at jeg faktisk prøver mitt beste , men allikevel sier folk at jeg må skjerpe meg og at jeg klarer så mye bedre. For jeg klarer ikke gjøre det noe bedre. Jeg prøver så utrolig hardt allerede og det sliter meg ut.  

Jeg lurer på hvor lenge det er igjen før batteriene mine er helt tomme...

 

 


kommentarer: 3



hits