bading og s'mores

  • Skrevet 25.09.2014
  • Klokken 17:18

Hei alle sammen!

Frst og fremst vil jeg takke for alle tilbakemeldinger jeg har ftt. Det er s utrolig godt vite at jeg ikke er alene og at flere kjenner seg igjen.

Denne helgen her har vrt litt utenom det vanlige. Jeg har vrt p tidenes tur i trysil med en herlig gjeng 4here! Det var en spennede helg med masse utfordinger for min del. Da vi frst kom fram til trysil ble vi mtt av noen veldig hyggelige guider som viste oss lavvoen vr. Vi bodde i en kjempekoselig lavvo. Det var utrolig stemmning nr vi skulle legge oss alle sammen rundt blet! Jeg har opplevd s mye som jeg ellers aldri hadde ftt gjort. Vi var og raftet og klatrert i hyedepark det var utrolig morsomt! Beklager for drlig mobilblogging, men jaja.





kommentarer: 7



livet med angst

  • Skrevet 16.09.2014
  • Klokken 00:00

For det frste m jeg poengtere det at dette er ett innlegg ment for mine bekjente. Jeg vil at mine venner og bekjente skal vite hvorfor jeg ikke svarer dem, hvorfor jeg ikke gr p skolen, hvordan jeg har det og hva det egentlig er som "feiler meg".

For frste gang idag har jeg snakke pent ut med en preson om hvordan det er ha sosial angst. Jeg har aldri trt pne meg om angsten fordi jeg har alltid har hrt at grunnen til at jeg ikke klarer g p skole, g ut , g p butikken osv, er kun fordi jeg er lat og at jeg ikke gidder. Jeg har alltid blitt mtt med negativitet og flelsen av at ingen forstr. Nemlig, de forstr ikke. Ingen kan forst hvordan det er ha angst med mindre man har opplevd det selv. Det virker s hplst forklare til andre. Frste gang jeg skulle forklare at jeg trodde jeg hadde sosial angst ble jeg fortalt at det bare var tull og hvis det var noe jeg led av s var det vre hypokonder. Etter dette holdt jeg vel det meste om hvordan jeg hadde det for meg selv. Det hender at jeg har postet innlegg her p bloggen snn at folk skal f vite hvordan jeg har det, kun fordi det er for vanskelig for meg skrive det direkte til dem. For frste gang har jeg opplevd idag at noen har hatt litt forstlelse for hvordan jeg har det. Nr jeg ble ferdig med den samtalen merket jeg s utrolig fort at kroppen min fltes mye lettere. N vet hun hvorfor jeg gjr som jeg gjr, hvorfor jeg er som jeg er og hvor vanskelig det faktisk er for meg. Jeg skulle egentlig det sto et stempel i pannen min som sa: sosial angst. Snn at alle visste om det og skjnte hvorfor jeg er som jeg er. Og det er det jeg vil f frem dette innlegget. Snn at det ikke blir noen missforstelser.

Frst og fremst kan jeg fortelle dere rett ut hva jeg sliter med. Jeg har ftt diagnosen sosial fobi og depressiv lidelse. Jeg har slitt med angsten over flere r. Den begynte smtt i 6-7 klasse og har bygget seg opp. Den bygget seg drastisk opp etter jeg flyttet til Eidsvoll. Med en gang jeg mister kontrollen over en situasjon fr jeg helt panikk og vet ikke hva jeg skal gjre. Og situasjoner hvor uforutsette ting kan skje holder jeg meg unna i frykt for gjre noe dumt.

Mobilen min str som regel alltid p lydls. Dette er det en grunn til. Hver gang mobilen min lager en lyd stiger pulsen min skyhyt. Jeg sliter med puste. Samtidig som jeg kjenner hjerte slr som bare det er det akkuratt som om hjerter og pusten min stopper helt om. Det virker som om hele kroppen min bare fryser helt og str bom stille. Jeg kjenner en enorm klump i halsen som det overhodet ikke gr ann svelge ned. Jeg tenker over hva det kan vre. Jeg er ndt for finne tusen mulige forklaringer i hodet mitt til hva det kan vre det str p meldingen. Jeg biter tenna sammen og sjekker hva i huleste det kan vre.

Ofte fr jeg meldinger av ukjente mennesker som har lyst til bli kjent med meg. Meldinger starter som regel med noe s lite som ett hei. Alle br vel klare svare hei tilbake? Men nei. Jeg klarer det ikke. Jeg trr ikke. Jeg er redd for hva som kommer til bli sagt videre. Jeg er redd for hva den andre personen kommer til tenke om meg. Jeg er ikke verdig svare tilbake heller. De andre som skriver til meg er jo mye lengre opp p rangstigen enn meg. Jeg svarer de ikke. De fortsetter skrive. Jeg fr drlig samvittighet over at jeg ikke svarer. Nr det er sagt s pner jeg som regel ikke meldingen dems ordentlig engang. Jeg leser kun det som kommer opp som en varsel. De venter p svar, noe de ikke fr. S kommer den lange meldingen om hvor overlegen jeg er som ikke svarer. Men jeg er jo ikke overlegen? Jeg trr bare ikke svare. Hadde de bare visst.

"Idag(skrevet den 12.09) har jeg blitt 17 r. Jeg burde vel egentlig vre glad over at jeg kun har 1 r igjen til jeg blir myndig, men nei. Her sitter jeg p rommet mitt alene distanserer meg bort fra alt og alle. Jeg tenker. Jeg tenker s utrolig mye og jeg grter. Hvorfor? Godt sprsml, for jeg vet ikke selv. Jeg har ikke kontroll over flelsene mine. Flelsene og tankene mine tar overhnd over meg. De vil ikke la meg gjre som jeg vil. For jeg vil jo vre glad idag. Jeg vil dele denne dagen med familien. Men jeg klarer ikke. Jeg har mistet all matlyst, jeg sliter med trekke pusten dypt inn , jeg har ikke lyst til bevege meg utenfor dren og jeg fler meg som et null. Jeg trr ikke logge meg inn p facebook i frykt for at jeg ikke har ftt noen gratulasjoner. Jeg har ftt 4 meldinger p mobilen idag morges og kun klart svare p 1 av de. Pappa ringte meg men jeg klarte ikke ta telefonen. Det hele endte med at telefonen var kun pskrudd i 1 time etter jeg vknet. Jeg sliter med si takk nr folk gratulerer meg. Om jeg m klarer jeg svidt presse frem et takk. Ordet takk er et ord jeg sjeldent bruker, i de tilfellene jeg bruker det blir det lite og beskjedent ett. Om jeg fr et kompliment klarer jeg aldri ta det innover meg, for det er en stemme inni hodet mitt som sier at det fine andre sier til meg er en lgn eller ironi. Det er en lgn som de tror skal f meg bra. Men det blir ikke bedre. Du kunne gitt meg 100 positive tilbakemeldinger, men jeg blir aldri bra nok for de. Jeg er et null , et ensomt null. Kun fordi jeg befinner meg i et virrvarr av tanker som prver drepe meg innvending."

Jeg har prvd g p skolen, men igjen jeg klarer ikke. N er det privatist og nettstudier som gjelder. Skolen er min verste fiende. 700 dmmende ungdommer som ikke er det minste hyggelige. 8 timer eksponering i strekk. Jeg blir utslitt bde psykisk og fysisk. Hver eneste dag blir en kamp. Noe som er utrolig viktig for meg er f en utdannelse. Jeg misslykkes ifjor. Jeg hater innrmme det, men det var det jeg gjorde. Jeg fikk diagnosen min siste skole halvr etter ett skole halvr med en ordentlig kamp. Nr folk spurte hvorfor jeg aldri var p skolen skyldte jeg p ryggen. Jeg ly, det var ikke bare ryggen. Det var angsten. Det var den som stoppet meg. Hver skole dag ble til en evig kamp. Jeg fikk alltid panikk fr jeg skulle p skolen. Jeg fikk ikke sove. Jeg vknet som regel i 4-5 tiden hver dag. Jeg prvde legge en plan og se for meg alle situasjoner jeg kunne komme opp i. Jeg var s fortvilet at jeg ofte brt ut i trer. Men jeg viste det aldri til noen. Jeg kjente alltid alle kjennetegne kom, pulsen steg, hjertet var i halsen, hadde vanskelig for puste, kroppen ble helt stoppet opp, svettet i henende som bare det og det fltes ut som jeg kunne kaste opp nr som helst. Jeg brakk meg av og til p vei til skolen. I det jeg gikk ut av bilen til mamma og begynt g mot skole drene ble pulsen enn hyere og alt 100 ganger sterkere. Idet jeg gikk inn skole drene kjente det alltid ut som om jeg skulle besvime g rett i bakken.

Nr jeg ikke fikk til g p skolen ble jeg sittende med en drlig flelse. Jeg flte meg misslykket og fortvilet. Jeg lste meg inn p rommet mitt og tenkte. Jeg kunne ligge bare tenke i flere timer. Jeg klarte ikke se p mobilen og heller ikke p macbooken. Jeg flte meg s utrolig ensom og alene. Jeg hadde s utrolig lyst til bare legge meg ned grte men jeg klarte det ikke.

Grunnen til at jeg ikke pner meg til s veldig mange er fordi jeg har vrt pen og deretter bare blitt forlatt. Jeg vet det er s utrolig teit si hres ut som hver og en annen tenringsjente. Men nr jeg som sliter spass mye forteller og bretter ut om alt, for s miste de personene er helt utrolig vanskelig. Det fr meg til fle meg enn mer ensom og forlatt. Som bare bygger opp angsten og depresjonene enda mer. Hvor enkelt er det bli kjent mednye mennesker i ett helt nytt med milj, nr du ikke stoler p mennesker og er livredd for snakke med dem?

Jeg hater det at jeg ikke klarer takle normale ting. Jeg klarer ikke g p skolen, klarer ikke g p butikken, klarer ikke ta telefonen nr noen ringer, klarer ikke skrive meldinger. Jeg vil. Jeg vil s utrolig mye , men jeg fr det ikke til. Jeg hper at du som har lest dette innlegget n skjnner at jeg ikke har det s lett, at jeg ikke er overlegen og at jeg ikke er snn dere tror. S vrssnill alle mennesker der ute ikke dm en person uten vite hvordan de egentlig har det.Det er s utrolig mye jeg skulle ha skrevet n. Men s lenge det blir en viss oppklaring er jeg fornyd.



Det som er det verste er at alle tror jeg er lykkelig. Jeg er en proffesjonell eccedentesiast.


kommentarer: 97



hits