bading og s'mores

  • Skrevet 25.09.2014
  • Klokken 17:18

Hei alle sammen!

Først og fremst vil jeg takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått. Det er så utrolig godt å vite at jeg ikke er alene og at flere kjenner seg igjen.

Denne helgen her har vært litt utenom det vanlige. Jeg har vært på tidenes tur i trysil med en herlig gjeng 4here! Det var en spennede helg med masse utfordinger for min del. Da vi først kom fram til trysil ble vi møtt av noen veldig hyggelige guider som viste oss lavvoen vår. Vi bodde i en kjempekoselig lavvo. Det var utrolig stemmning når vi skulle legge oss alle sammen rundt bålet! Jeg har opplevd så mye som jeg ellers aldri hadde fått gjort. Vi var og raftet og klatrert i høyedepark det var utrolig morsomt! Beklager for dårlig mobilblogging, men jaja.




 


kommentarer: 7



livet med angst

  • Skrevet 16.09.2014
  • Klokken 00:00

For det første må jeg poengtere det at dette er ett innlegg ment for mine bekjente. Jeg vil at mine venner og bekjente skal vite hvorfor jeg ikke svarer dem, hvorfor jeg ikke går på skolen, hvordan jeg har det og hva det egentlig er som "feiler meg".

 For første gang idag har jeg snakke åpent ut med en preson om hvordan det er å ha sosial angst. Jeg har aldri tørt å åpne meg om angsten fordi jeg har alltid har hørt at grunnen til at jeg ikke klarer å gå på skole, gå ut , gå på butikken osv, er kun fordi jeg er lat og at jeg ikke gidder. Jeg har alltid blitt møtt med negativitet og følelsen av at ingen forstår. Nemlig, de forstår ikke. Ingen kan forstå hvordan det er å ha angst med mindre man har opplevd det selv. Det virker så håpløst å forklare til andre. Første gang jeg skulle forklare at jeg trodde jeg hadde sosial angst ble jeg fortalt at det bare var tull og hvis det var noe jeg led av så var det å være hypokonder. Etter dette holdt jeg vel det meste om hvordan jeg hadde det for meg selv. Det hender at jeg har postet innlegg her på bloggen sånn at folk skal få vite hvordan jeg har det, kun fordi det er for vanskelig for meg å skrive det direkte til dem. For første gang har jeg opplevd idag at noen har hatt litt forstålelse for hvordan jeg har det. Når jeg ble ferdig med den samtalen merket jeg så utrolig fort at kroppen min føltes mye lettere. Nå vet hun hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor jeg er som jeg er og hvor vanskelig det faktisk er for meg. Jeg skulle egentlig det sto et stempel i pannen min som sa: sosial angst. Sånn at alle visste om det og skjønte hvorfor jeg er som jeg er. Og det er det jeg vil få frem dette innlegget. Sånn at det ikke blir noen missforståelser.

Først og fremst kan jeg fortelle dere rett ut hva jeg sliter med. Jeg har fått diagnosen sosial fobi og depressiv lidelse. Jeg har slitt med angsten over flere år. Den begynte smått i 6-7 klasse og har bygget seg opp. Den bygget seg drastisk opp etter jeg flyttet til Eidsvoll. Med en gang jeg mister kontrollen over en situasjon får jeg helt panikk og vet ikke hva jeg skal gjøre. Og situasjoner hvor uforutsette ting kan skje holder jeg meg unna i frykt for å gjøre noe dumt.

Mobilen min står som regel alltid på lydløs. Dette er det en grunn til. Hver gang mobilen min lager en lyd stiger pulsen min skyhøyt. Jeg sliter med å puste. Samtidig som jeg kjenner hjerte slår som bare det er det akkuratt som om hjerter og pusten min stopper helt om. Det virker som om hele kroppen min bare fryser helt og står bom stille. Jeg kjenner en enorm klump i halsen som det overhodet ikke går ann å svelge ned. Jeg tenker over hva det kan være. Jeg er nødt for å finne tusen mulige forklaringer i hodet mitt til hva det kan være det står på meldingen. Jeg biter tenna sammen og sjekker hva i huleste det kan være. 

Ofte får jeg meldinger av ukjente mennesker som har lyst til å bli kjent med meg. Meldinger starter som regel med noe så lite som ett hei. Alle bør vel klare å svare hei tilbake? Men nei. Jeg klarer det ikke. Jeg tørr ikke. Jeg er redd for hva som kommer til å bli sagt videre. Jeg er redd for hva den andre personen kommer til å tenke om meg. Jeg er ikke verdig å svare tilbake heller. De andre som skriver til meg er jo mye lengre opp på rangstigen enn meg. Jeg svarer de ikke. De fortsetter å skrive. Jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke svarer. Når det er sagt så åpner jeg som regel ikke meldingen dems ordentlig engang. Jeg leser kun det som kommer opp som en varsel. De venter på svar, noe de ikke får. Så kommer den lange meldingen om hvor overlegen jeg er som ikke svarer. Men jeg er jo ikke overlegen? Jeg tørr bare ikke svare. Hadde de bare visst. 

"Idag(skrevet den 12.09)  har jeg blitt 17 år. Jeg burde vel egentlig være glad over at jeg kun har 1 år igjen til jeg blir myndig, men nei. Her sitter jeg på rommet mitt alene distanserer meg bort fra alt og alle. Jeg tenker. Jeg tenker så utrolig mye og jeg gråter. Hvorfor? Godt spørsmål, for jeg vet ikke selv. Jeg har ikke kontroll over følelsene mine. Følelsene og tankene mine tar overhånd over meg. De vil ikke la meg gjøre som jeg vil. For jeg vil jo være glad idag. Jeg vil dele denne dagen med familien. Men jeg klarer ikke. Jeg har mistet all matlyst, jeg sliter med å trekke pusten dypt inn , jeg har ikke lyst til å bevege meg utenfor døren og jeg føler meg som et null. Jeg tørr ikke logge meg inn på facebook i frykt for at jeg ikke har fått noen gratulasjoner. Jeg har fått 4 meldinger på mobilen idag morges og kun klart å svare på 1 av de. Pappa ringte meg men jeg klarte ikke ta telefonen. Det hele endte med at telefonen var kun påskrudd i 1 time etter jeg våknet. Jeg sliter med å si takk når folk gratulerer meg. Om jeg må klarer jeg såvidt å presse frem et takk. Ordet takk er et ord jeg sjeldent bruker, i de tilfellene jeg bruker det blir det lite og beskjedent ett. Om jeg får et kompliment klarer jeg aldri å ta det innover meg, for det er en stemme inni hodet mitt som sier at det fine andre sier til meg er en løgn eller ironi. Det er en løgn som de tror skal få meg bra. Men det blir ikke bedre. Du kunne gitt meg 100 positive tilbakemeldinger, men jeg blir aldri bra nok for de. Jeg er et null , et ensomt null. Kun fordi jeg befinner meg i et virrvarr av tanker som prøver å drepe meg innvending."

Jeg har prøvd å gå på skolen, men igjen jeg klarer ikke. Nå er det privatist og nettstudier som gjelder. Skolen er min verste fiende. 700 dømmende ungdommer som ikke er det minste hyggelige. 8 timer eksponering i strekk. Jeg blir utslitt både psykisk og fysisk. Hver eneste dag blir en kamp. Noe som er utrolig viktig for meg er å få en utdannelse. Jeg misslykkes ifjor. Jeg hater å innrømme det, men det var det jeg gjorde. Jeg fikk diagnosen min siste skole halvår etter ett skole halvår med en ordentlig kamp. Når folk spurte hvorfor jeg aldri var på skolen skyldte jeg på ryggen. Jeg løy, det var ikke bare ryggen. Det var angsten. Det var den som stoppet meg. Hver skole dag ble til en evig kamp. Jeg fikk alltid panikk før jeg skulle på skolen. Jeg fikk ikke sove. Jeg våknet som regel i 4-5 tiden hver dag. Jeg prøvde å legge en plan og se for meg alle situasjoner jeg kunne komme opp i. Jeg var så fortvilet at jeg ofte brøt ut i tårer. Men jeg viste det aldri til noen. Jeg kjente alltid alle kjennetegne kom, pulsen steg, hjertet var i halsen, hadde vanskelig for å puste, kroppen ble helt stoppet opp, svettet i henende som bare det og det føltes ut som jeg kunne kaste opp når som helst. Jeg brakk meg av og til på vei til skolen. I det jeg gikk ut av bilen til mamma og begynt å gå mot skole dørene ble pulsen ennå høyere og alt 100 ganger sterkere. Idet jeg gikk inn skole dørene kjente det alltid ut som om jeg skulle besvime å gå rett i bakken. 

Når jeg ikke fikk til å gå på skolen ble jeg sittende med en dårlig følelse. Jeg følte meg misslykket og fortvilet. Jeg låste meg inn på rommet mitt og tenkte. Jeg kunne ligge å bare tenke i flere timer. Jeg klarte ikke se på mobilen og heller ikke på macbooken. Jeg følte meg så utrolig ensom og alene. Jeg hadde så utrolig lyst til å bare legge meg ned å gråte men jeg klarte det ikke. 

 Grunnen til at jeg ikke åpner meg til så veldig mange er fordi jeg har vært åpen og deretter bare blitt forlatt. Jeg vet det er så utrolig teit å si å høres ut som hver og en annen tenåringsjente. Men når jeg som sliter såpass mye forteller og bretter ut om alt, for å så miste de personene er helt utrolig vanskelig. Det får meg til å føle meg ennå mer ensom og forlatt. Som bare bygger opp angsten og depresjonene enda mer. Hvor enkelt er det å bli kjent mednye mennesker i ett helt nytt med miljø, når du ikke stoler på mennesker og er livredd for å snakke med dem?

Jeg hater det at jeg ikke klarer å takle normale ting. Jeg klarer ikke gå på skolen, klarer ikke gå på butikken, klarer ikke ta telefonen når noen ringer, klarer ikke skrive meldinger. Jeg vil. Jeg vil så utrolig mye , men jeg får det ikke til. Jeg håper at du som har lest dette innlegget nå skjønner at jeg ikke har det så lett, at jeg ikke er overlegen og at jeg ikke er sånn dere tror. Så værsåsnill alle mennesker der ute ikke døm en person uten å vite hvordan de egentlig har det. Det er så utrolig mye jeg skulle ha skrevet nå. Men så lenge det blir en viss oppklaring er jeg fornøyd.



Det som er det verste er at alle tror jeg er lykkelig. Jeg er en proffesjonell eccedentesiast.


kommentarer: 97



hits